Og så blir verden mindre ond?

So this is X-mas?

There is none to fear

Det är inte snön som faller

...qu'il joue

contre sa propre culture, avec sa propre culture...

-- Foucault på YouTube

Trist bok

I går kom det en bok i posten. Eller rettere sagt, noe som en gang hadde vært en bok, kom i posten. Forseglet i plast, og vedlagt et lite kort fra Posten Norge AS, med følgende ferdigtrykte beskjed: "Sendingen er dessverre skadd under postbehandlingen. Vi beklager det inntrufne."

Beklager? Unnskyld punnskyld? Shit happens? Nåja, heldigvis var det et frieksemplar, og etter en liten telefon til forlaget får jeg ny bok.

De gode, de interessante og de viktige?

... og her var jeg muggen, mer medgjørlig her...

Lørdagskveld på Nørrebro...

... og de norske utsendingene var ikke akkurat fredsmeglere?

Mission accomplished

Siste del i Nielsen & Altheimers artikkelserie fra Iran forlater de to revolusjonsmisjonærene m/kasse & flagg på Revolusjonsplassen i Teheran... Og hva nå? Etter hvert skal det visst skje noe her...

Funny time of year

... og nok en gang skal jeg være med på dette....

Nøste (1950-2006)

Kall meg hva du vil, kritiker eller anmelder, eller kanskje et svin. Jeg befinner meg i alle fall på Parnassos, hvor jeg nyter en viss autoritet, en autoritet jeg ikke akter å diskreditere, en autoritet som forplikter. Derfor må jeg pleie min personlighet.
Spør meg hva jeg begrunner min forfengelighet i, dette at jeg anser meg skikket som smaksdommer, folkeopplyser, rikssynser, besserwisser, og jeg svarer: i dette at jeg vil vekkes og holdes våken. I dette at jeg er oppriktig og kontinuerlig interessert i skjønnlitteratur. I dette at jeg stiller forfatteren til ansvar for å sette i gang en tanke, en tankerekke, en diskusjon som kan bety forandring, og at jeg som kritiker (anmelder, svin) vil være med til å gi dynamikk, svingkraft, friksjon til denne prosessen.

-- Nøste Kendzior i essayet "Boken og jeg, jeg og boken. Å pleie sin personlighet" i antologien Det glatte lag. Tanker om litteraturkritikk (1996).

European institute denounces blasphemy

Thomas Altheimer and Bob Nielsen, two members of the institute, attended Qodsna office Saturday underlining that the editor of the Danish papers knew nothing about the world outside his region and just wanted to increase the sale of his insignificant newspaper.

-- mer fra Qods News Agency her -- og her er et radiointervju med den alternative ambassadør Altheimer og hans 1. sekretær Nielsen.

The US vs. John Lennon

"We're selling it like soap. Peace or war, that's the two products."

The Revolution?

(Revolution Square, Tehran, 23. Nov. 2006)

JA

... et rungende keep reading, en godtgjørende oppfordring i et medielandskap som konsekvent vil høvle ned de skarpe kantene og skape glatthet og forenkling der hvor det burde være kompleksitet - ikke for kompleksitetens egen skyld, men fordi det å ta på seg kompleksiteten er å ta på seg et ansvar.

-- Susanne Christensen (i en anmeldelse av det nye nummeret av Prosopopeia).

Clint vs. Thomas and Claus

I dagens WA kan man lese om Clint Eastwoods nye film Flags of Our Fathers, som visstnok forteller historien til de tre overlevende soldatene fra Joe Rosenthals berømte foto fra Mount Suribachi, Iwo Jima den 23. februar 1945.

Og så - om man blar om til neste side:

"Et hvidt flag med et cirkulært hul i midten." - "I den iranske nat".

Litlive # 40

"Ikke noget problem at kritisere dårlige bøger af forfattere, som man ingen gode forventninger har til, som nu for eksempel Carsten Jensens matrosnedtrækkende betonklods Vi, de druknede, det er tværtimod den eneste trøst oven på et udpumpende læsearbejde", skriver Lars Bukdahl i dagens WA.

Den aktuelle anmeldelsen kan leses i månedens Litlive, hvor man også kan lese René Jean Jensens anmeldelse av et opus magnum av en ganske annen kaliber, nemlig Peter Waterhouses (Krieg und Welt), 670 sider som dessverre foreløpig kun foreligger i tysk original, men her og her kan man lese Renés fine oversettelser av et par utdrag...

Dessuten debuterer Kari Løvaas som Litlive-skribent med en anti-anmeldelse (?) av Gunnar Wærness' diktsamling Hverandres, hvor hun blant mye annet også skriver litt om Peter Waterhouse, mens Kristine Kabel skriver om Ursula Andkjær Olsens Skønheden hænger på træerne, som for øvrig er blant de (alt for mange) bøkene jeg lystleser ved siden av pliktlesningen for tiden...

Nytt nettidsskrift!

Exit Krit.sirkelen -- enter Kritikeren...

La qualité, c'est quoi?

Informations Tue Andersen Nexø har et meget interessant innlegg om kvalitetsvurdering & verdinivellering her - foreløpig er det ingen som har forsøkt å svare på spørsmålet han stiller der:

Bag den her udvikling [hvor det ene liksom skal være like bra som det andre] ligger en grundlæggende foragt for litterær kvalitet, sådan som den er blevet fremelsket af traditionen og, ja, det litterære system med dets kritikere og institutioner. Hvordan skal man bekæmpe dén foragt?

Ja, hvordan? Godt spørsmål!

Nordic News

Så fint med alt som er gratis! Og gratis! Og på nett!

Om oversettelse og kritikk

Kritikersalong – Er oversettelsen oversett?
Oversettelse og kritikk. Den usynlige kunst?
Café Mono, Pløens gt. 4 i Oslo, tirsdag 28. november kl. 19.00

Hvordan kritisere noe som på sitt beste ikke skal synes? Oversetter Merete Alfsen i samtale med forfatter Hanne Ørstavik og kritiker Tom Egil Hverven. Ordstyrer: Leif Høghaug

Samtalen vil ta utgangspunkt i en nærlesning av et utdrag fra Merete Alfsens ferske oversettelse av Ali Smiths roman Levende bilder. (Det aktuelle tekstutdraget vil bli delt ut til publikum.)

Espen Stueland har noe på hjertet

Finsk i København

I går, etter nok en gang å ha forvillet meg inn i det skandinaviske shoppinghelvetet kalt Strøget ("det er svensker overalt" som en oppgitt, mer eller mindre innfødt kvinne meddelte mobiltelefonen sin med et megetsigende blikk i min retning), kjempet meg forbi tung, søt vaffelduft og blåfrosne tiggere i uskjønn forening, og nesten tråkket ned et par små barn i trengselen, søkte jeg tilflukt i kunsthallen Nikolaj, hvor de viser utstillingen Selvudløser, en presentasjon av finsk fotografi og videokunst... Ah! Ja! Ikke bare var det stille og deilig der inne, men det var ganske fine ting på veggene også. Særlig festet jeg meg ved Elina Brotherus, men også Sanna Kannisto og Salla Tykkä.

An offer they couldn't refuse

Anne Merethe kommenterer henholdsvis Fyens stiftstidenes og Cappelens utnyttelse av et presset arbeidsmarked. Mer hos Martin.

Don't miss out

... on the revolution!

I dagens Weekendavisen:
første del av en mer informativ
versjon av Mission Iran.

Stor? Liten? Smal? Bred?

I Sandkassen har Informations Tue Andersen Nexø, med utgangspunkt i artikkelen jeg skrev for Uinnbundet, forfatterforeningens nettidsskrift, satt i gang en diskusjon om store og små forlag og om den "smale" litteraturen. Kommentarer også hos Martin (Glaz Serup) og Martin (Larsen).

Les også Steinars kommentar om tilstanden i de norske bokhandlene. Så vidt meg bekjent står det ikke bedre til i de danske.

Hoping for a miracle

Nyliberalistisk anti-intellektualisme

Jeg har vært på seminar. Innledningsvis hadde jeg store problemer med å sitte på en sivilisert måte, ettersom mye av det den utsendte uriah heep-diggende frp-damen sa, påførte meg fysiske reaksjoner av typen rastløshet, åndenød, rykninger, sukk, stønn, latter og begynnende hodepine. Hun er damen bak forslaget om å utarbeide en norsk kulturkanon. I motsetning til den danske kanonen, som tross alt (?) er utarbeidet av fagfolk, vil hun ha en kanon som er representativ for hva FOLK i Norge oppfatter som vår kulturarv - hun vil høre "Folkets røst", for en "bør ikke definere kvalitet på vegne av andre", og "ingen har mer definisjonsmakt enn andre", og "vi trenger ikke en stat som bestemmer hva kvalitet er", etcetera... Hun tenker seg at Folket for eksempel skal kunne stemme på nettet... Hahaha. Haha. Ha. Uhgh.

(Ellers var lunsjen god, som forventet, og det kom noen innlegg senere på dagen, som det var langt lettere og mer interessant å lytte til...)

Flaskestativene inntar byen

Ach, Diamanda Galás!

Bittelitt misunnelig på noen kjente i Berlin, som skal på denne konserten. Men her er litt trøstemusikk.

Oslo internasjonale filmfestival 2006

Det er filmfestival igjen, og i dag hadde jeg egentlig tenkt å se Matthew Barneys Drawing restraint 9, men visningen ble visst avlyst, så får man prøve igjen på søndag. I stedet ble det tre kortfilmer på meg: først en konversasjon med en akk så sjarmerende, akk så avdød kunstner, som her er avbildet sammen med en annen avdød kunstner:


- og så en fin liten fransk film om hjertesmerte, og så... en bokstavelig talt creepy amerikansk sak som nærmest nullet ut de to foregående... tok litt tid å få den ut av kroppen, for å si det sånn. Ah, mer Basquiat, vil jeg heller ha.

Inn til beinet

... en aldri så liten kommentar, som jeg har snekret sammen for Uinnbundet, forfatterforeningens relativt nye nettidsskrift, designet og driftet av Kari.

Jeg vil også ha rosa hår

Corporate-bloggingen brer om seg - nå er det avisen Politiken som sender en "følsom langdigter" og en "lykkelig journalist" på bokmessen BogForum i København, 17. - 19. november.

Skikkelig alternative ringetoner

... som neppe gjør det mer populært at mobilen ringer på et upassende tidspunkt...

En slags anbefaling?

Norsk kritikerlags tverrfaglige høstseminar

Kom, kom, kom! Forhåpentlig heftig debatt, garantert god lunsj!

Garasjelitteratur?

The revolution must go on

... I just sat there and smiled, and they laughed and giggled and they even started screaming as the car just roared through the streets of Esfahan, and I thought about the revolution, that we are supposed to start, what about the revolution! I thought, we are supposed to start a new revolution in Iran, me and Thomas, and the Iranians ...

Kraftsentrum om ironi & alvor

Den tredje utgaven av Kraftsentrum er klar, og denne gangen har de forsøkt å finne ut hva som er best av ironi og alvor. Blant annet har de spurt Hanne Ørstavik, Nils-Øivind Haagensen, Gro Jørstad Nilsen, Johan Harstad, Mette Moestrup og Malte Persson hva de synes om saken.

Og selv ble jeg bedt om å skrive om en inderlig, pompøs sang på en "alvorlig" måte, mens blodklubbjentene ble bedt om å skrive om en inderlig, pompøs sang på en "blodklubbaktig" måte.

Nye offentligheder

Offentligheden er blevet til mange offentligheder, der fungerer på nye og forskellige måder og forbinder sig på kryds og tværs. Resultatet af disse nyskabelser og sammenkoblinger af offentligheder kan synes uoverskueligt og svært at få greb om. Ikke mindst når dets betydning
for måden vores demokrati fungerer på tages med i betragtningen. Det er ikke desto mindre det vi vil forsøge med dette nummer.

-- sier redaksjonen i presentasjonen av den niende utgaven av Turbulens.net.

Okay, da

Denne gangen kan jeg nok ikke skylde på noen andre, det er - så vidt jeg kan huske - jeg som står bak hvert eneste ord i denne anmeldelsen. Puh, så puster jeg lettet ut for denne gangen, og krysser fingre med tanke på neste gang... Måtte tyrkleifdjevelen og retteprogrammer og andre katastrofer holde seg unna, eller i det minste forvrenge teksten på en måte som oppleves som en forbedring!

TransFe:r Forlag

Susanne rapporterer fra Bergen: der finnes et flunkende nytt forlag med nettside, viet oversettelse, " både prosessen, produktet og det kulturelle fenomenet".

At the tomb of the late poet Hafez

I have learned so much from God
That I can no longer call myself
a Christian, a Hindu, a Muslim, a Buddhist, a Jew.
The Truth has shared so much of Itself with me
That I can no longer call myself
a man, a woman, an angel, or even a pure soul.
Love has befriended Hafiz so completely.
It has turned to ash and freed me
Of every concept and image my mind has ever known.

-- Hafez

Uten ironi, med skalpell

Dette er et veldig "fucked up" samfunn, og grunnen til at det er så "fucked up", er at det virker så normalt. -- Kate Pendry her.

Rottetidernes muse?

Intelligibilitetsfaktor, opfattelsesskema? Pigen der drog ud for at lære ensomheden at kende? Afdrift fra verdenstræet?

Hva jeg prøver å få sagt? Jo, ny utgave av Litlive er her: #39.

Spahr til spottpris

Tips til alle som befinner seg i rimelig nærhet av Norli i Universitetsgaten, Oslo: der selger de tre av Juliana Spahrs bøker med 70% rabatt. Vet ikke helt om man skal si hurra! eller argh! til det, men løp og kjøp, uansett...

Ut på tur, aldri sur

Hva er bedre på en søndag enn å sette seg på en buss i retning skogen? Sikkert mye, men det var nå det vi gjorde, og da vi kom frem, gikk vi både nedover og oppover, hit og dit, spiste matpakke og drakk kakao, og våget oss ut på flytebryggene på Trollvann for å hilse på endene. Da vi sto og ventet på bussen som skulle kjøre oss de ca. 15 minuttene det tar å komme tilbake til vår del av byen, kom årets første snø dalende, nokså nølende og forsiktig, men nok til å skape store forventninger ... blir det akeføre i morgen? i overimorgen? i overioverimorgen?

Act Against Homophobia

Her kan man lese mer om situasjonen på Færøyene.

Feeling of femininity

Det er ganske rørende egentlig, med alle disse menneskene som arbeider med å gjøre tilværelsen mer behagelig. For eksempel legges det mye omtanke i utformingen av de stadig tynnere, stadig sikrere anretningene som min datter insisterer på å kalle for "bleier", eller mer presist, "mammableier". For hva annet enn omtanke kan ligge bak den helt nye varianten av dette produktet, nå with Silk, avec de la Soie?

Men til poenget. Jeg kom i skade for å lese på pakken der jeg satt. Urk. Hold dere fast: "... so soft it feels like silk against your skin, giving you an exquisite feeling of comfort and femininity..."?! Og det fortsetter, på flere språk: "... ein wunderbar feminines Gefühl...", "... une délicieuse expérience de confort et de féminité...", "... een intens gevoel van comfort en vrouwelijkheid...", ah, nei, hold opp, please!

Men så, ja, så er det nettopp det som skjer, noen tar til vettet, og hvem er det, jo, den skandinaviske oversetteren! I the S/DK/N version, puh, der står det helt enkelt bare "... det känns/føles som silke mot din hud, ger dig en utsökt känsla/følelse av bekvämlighet/komfort."

(For ytterligere fordypning i markedsføringen av materiale som beskytter mot blodlekkasje, anbefales disse betraktningene borte hos Claws.)

Fabrik / This is know

Tidsskriftet Fabrik har kommet med bok, den heter This is know og er 220 sider med tegninger av 50 forskjellige kunstnere, en riktig fin liten sak. Slippfesten i går var også en fin liten sak, jättetrevligt var det, simpelthen.

Thomas and Claus, actually in Iran

Så har de to dialogvillige danskene endelig kommet seg over grensen til Iran, og det gikk visst overraskende enkelt...

"They didn’t even pose the questions that we ask ourselves every day and all along the way: Why are you here? What is the purpose of your arrival to Iran? What is it you want to do here?"

Spooky the Betablogger

Velkommen til den nye Englegården, nå i Beta, hva det nå er for noe. Noen forbedringer, ja, men ikke den helt store forskjellen? Og akkurat nå irriterer det meg veldig at overskriftene blir til lenker også der hvor jeg ikke legger inn noen lenke - det dukker automatisk opp en selvrefererende en, hva er vitsen med det? Hrmf.

Jeg kjenner en litterær figur

”Du vet Kristin,” sa Gunnar [...] ”Kristin Lande,” sa han. ”Kjæresten til Kristoffer.”
Selv om han sto med ryggen til og ikke kunne se meg, nøyde jeg med å riste på hodet.
”Men det var kanskje etter din tid, det?”
Han hadde snudd seg nå, kunne jeg merke.
”Underlig dame!” sa han plutselig med høy stemme, nesten som et rop, og det var som om utbruddet lettet ham for noe...

-- fra Stig Sæterbakken: Besøket

Tapp und Tast Kino

Hva er bedre på en søndag enn å gå avgårde, ikke i retning skogen, men i retning et museum, for eksempel Museet for Samtidskunst, som åpnet utstillingen Fantastisk politikk denne helgen? Sikkert mye, men det var nå det jeg gjorde, og da jeg kom frem, studerte jeg blant annet bildene til Öyvind Fahlström og humret over Kjartan Slettemarks "Nixon Visions". Og fattet en viss interesse for Valie Export.

Mannsundertrykkelse?

... poeten bryder ind, rasende: Hør, kan jeg få lov at være her, kan jeg? En almindelig heteroseksuel, romantisk anlagt mand? Undertrykker du mig? Hvorfor skulle jeg ville det, svarer anmelderen - men selv Anna må da blive træt af den evindelige casting som en formbar passiv klump ler i dine digte, må hun ikke?

-- Susanne Christensen i imaginær samtale med Nils-Øivind Haagensen, i artikkelen "Anna, Anna Plastique" i Vagant nr 4, 2005.

Vi blir her

Etter en viss dramatikk i kulissene, er det nå klart at vi allikevel ikke må flytte ut av Englegården (real life version).

Spooky har lest en spooky roman

- Kanskje vi er døde? spør jeg.
- Selvfølgelig ikke, sier han. - Hvorfor tror du det?
- Det er noe som ikke stemmer, sier jeg. - Det skal ikke snø slik.
- Jeg tror det har vært en større katastrofe, sier han. - En atombombe eller en miljøforandring, noe sånt. Golfstrømmen har snudd, og klimaet har forandret seg.
- Jeg veit ikke, jeg, sier jeg. - Men jeg husker ikke noe. Det er rart å ikke klare å huske.
- Jeg husker faen meg ingen verdens ting jeg heller, sier han.

-- fra Gro Dahle: Huset i snøen. Anmeldelse her.

Nestekjærlighet.no!

"Vi etterlyser et visjonært menneske– og samfunnssyn i vår rike del av verden..."

Dansk Folkeempati!

"Foreningen Dansk Folkeempati arbejder for et rummeligt Danmark."

Supermegastars?

Hei, Trond, get down, your 15 seconds are up!

Nei nei nei!

Hva er det for en sadistisk sabotør som herjer på desken?! Denne gangen er det Einar Økland det har gått utover; jeg siterte en god del fra Krattet på badet i anmeldelsen min av boken, og korrekturleste sitatene flere ganger for å være sikker på at jeg siterte riktig, ettersom jeg ikke er så stø i nynorsk - men nå er det altså noen som helt vilkårlig og usystematisk har "rettet" på Øklands språk!!! Sitatene er helt ødelagte. Aaargh! Det går da ikke an?! I kommentarfeltet her kan man lese min originale, korrekturleste versjon.

Pour ne pas finir entre nous

Franske kunstnere, journalister, redaktører og forfattere protesterer mot den mangelen på gjestfrihet som preger innvandringspolitikken: "Étrangers, ne nous laissez pas seuls avec ces Français-là !"

Avantgarde

Fra arkivet til fil AFP de TAPIN V.1.0 : A.F.P. T.A.P.I.N. lørdag 22-03-2003 15:24 - "Dernières tendances de la mode" (Postet dagen etter Irakkrigens første dag)

-- according to NotBilly.

Helg?

Jeg våkner av at Mathea vekker meg, mamma, mamma, hvor mye er klokka? Jeg setter meg brått opp, desorientert, famler meg frem til mobilen på det lille bordet ved siden av sengen, ser på den, den viser 07:58. Å nei, tenker jeg, å nei, vi har forsovet oss, nå rekker jeg ikke å dusje før vi går, vi må bare stresse avgårde; kaste på oss klærne, pakke tingene våre, småløpe til skolen. Men så kommer jeg på det, det er jo lørdag, jeg kan sove lenge, jeg kan sove så lenge Mathea lar meg sove mens hun ser noe superfantastisk på TV, jeg kan sove mer, klokka er snart åtte, sier jeg, jippi, sier Mathea, så kan jeg slå på TV-en.

Forresten

- det holdt jeg på å glemme: støtt nordiske kulturtidsskrifter!

Nei. Vil ikke.

Den litterære offentligheten er jo ikke interessert i litteratur, sier jeg til Bill. Og Bill begynner å rødme igjen og hvorfor rødmer hun sånn hver gang jeg sier noe som det er litt pinne i. Bare unntaksvis, sier jeg. Eller jeg kan si det omvendt - den litterære offentligheten er interessert i litteratur. Det er nettopp det den er. Interessert i litteratur som om litteratur er noe på linje med spiker eller motorkjøretøy.

-- I dag har jeg lest ferdig en bok jeg IKKE skal anmelde. Mer vil jeg ikke si om den saken. Hysj, jeg har pustepause. Jeg kan eventuelt strekke meg til å si Ja. Jada.

Surprise! Orhan Pamuk!

På samme måte som man kan bli forhåndsdømt i mediene, kan man visst også bli forhåndsprisbelønt. Denne gangen kan i alle fall ingen komme og klage over at de ble overrasket.

A tiny fly
feels nauseated
from the smell of insecticide;
is there anyone to help?

- fra Abbas Kiarostamis A Wolf Lying in Wait. Anmeldelse av I følge med vinden her.

Close-up

Hossein Sabzian, mannen som utga seg for å være Mohsen Makhmalbaf, og som endte opp i en film av Abbas Kiarostami - en film som hadde vært utenkelig uten Hossein Sabzian.

Mission Iran

Snart kommer det to eksemplariske, dialogvillige dansker til Iran. Hva som skjer da, kan man forhåpentlig følge med på her.

Abbas Kiarostami i Oslo

Det er Film fra Sør-festival her i byen, og Abbas Kiarostami er hovedgjest. I går så jeg denne filmen, som må være den absolutt mest stillestående filmen jeg har sett; i dag skal jeg se denne fotoutstillingen og denne filmen, og i morgen er det denne filmen som står for tur. Dessuten er det en bok jeg skal lese og skrive om.

Mortens bog av Martin Glaz Serup

Kornkammeret har blitt small press - og utgir chapbook. Bloggerforlaget sier følgende om utgivelsen:

Mortens bog er en blanding af (læse)dagbog, essay, brev, poetik og optegnelse. Tematisk samlet omkring en overordnet diskussion af kunst og politik, og mere præcist af poesi og politik. En diskussion Martin Glaz Serup igennem længere tid har ført med Morten Søndergaard, og bogen er også henvendt direkte til ham. Mortens bog er et forsøg på at skrive det specifikke, smalle og målrettede; et ønske om igennem litteraturen at indgå i en konkret og fortsat samtale.

Logistisk problem

Krattet på badet tar overhand. Og så dette at krattet aldri rotnar. Og så vanskane med å få krattet vekktransportert til bålet. Og så det at bålet aldri vil slokne etterpå.

-- fra Einar Økland: Krattet på badet

I didn't say that!

En ting er at det som kritiker av og til kan være vanskelig å stå inne for det man har skrevet. Litt verre er det å måtte stå inne for det man IKKE har skrevet. I dagens Aftenposten hevder anmelderen med byline MARIANN ENGE følgende:

Under lesningen av Erling Indreeides nye diktsamling, dukker det opp en rekke setninger som får meg til å ville gjøre understrekninger, notere. At jeg opplever denne trangen større når jeg leser dikt, enn jeg vanligvis gjør, skyldes nok til dels den genremessige glidningen over i essayistikken.

Men hey, det var da ikke det jeg skrev? På min PC ligger en tekst hvor den siste av de to setningene ovenfor lyder slik:

At jeg opplever denne trangen større enn jeg vanligvis gjør når jeg leser dikt, skyldes nok tildels den genremessige glidningen over i essayistikken.

Jeg forsøkte altså, kanskje litt klønete formulert, å si noe om min opplevelse av Indreeides dikt spesielt, men slett ikke om diktgenren generelt, slik det ser ut i den versjonen som har havnet i avisen, og som jeg altså ikke uten videre kan sette mitt navn under. Klage er oversendt min kjære redaksjon, riktig versjon kan leses i kommentarfeltet her.

Song to the Siren

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker denne eller denne versjonen best. Eller denne, som for meg for alltid vil være den primære...

Mer kritikk

Litlive #38 - oktoberutgaven - er klar: der ønsker René Jean Jensen velkommen til en "ugidelig og stærkt bebrillet læsning af Ovids Elskovskunst", mens Jon Helt Haarder skriver litt om biografismer generelt og Niels Franks nyeste bok Tak for i går spesielt; og der skriver Julie Bjørchmar om Pia Tafdrups nye diktsamling Tarkovskijs heste, som er viet minnet om hennes far, mens Astrid Fosvold kommer til å tenke på opplevelser fra studietiden ved UiO under lesningen av Helene Uris De beste blant oss.

Apropos kritikere: Ny Tid kan melde at det endelig kommer et eget arbeidsstipend! Så nå er det bare å begynne å sloss, om hvem som skal få dele de 400 000 kronene fra herr Giske...

Kritiker med kritikk av kritikken

Ofta får jag känslan av att problemet är "ptolemaiskt", dvs att felet inte nödvändigtvis ligger på observationsnivån utan i en felaktig utgångspunkt (alltså att jorden befinner sig i solsystemets centrum). Korrekta observationer inordnade i en diskutabel helhetsförståelse. Okej, det låter sig kanske alltid sägas. Sådär lite småsurt - eller bittert, till en bartender. Men om det ligger nåt i min aning så kunde vår tids estetiska ptolemaism definieras som en tendens att utgå från en alltför bestämd uppfattning om hur och vad poesi är och gör, och i förlängningen kanske också varför man skriver/läser poesi; och de avvikelser från denna uppfattning som noteras ordnas in som epicykler. Det är säkert mer komplicerat än så, men jag har bara förvånat (eller snarare lite förundrat) kunnat konstatera att knappt en enda recensent har nämnt att Om det håller om faktiskt, jämte det formalistiska draget, också handlar om nåt, t ex min pappas död i cancer (vilken jag explicit ägnar säkert en fjärdedel av boken åt).

-- Niklas Söderberg imøtegår anmelderiet i artikkelen "Ett skott i foten, med viss precision" i det splitternye nordiske tidsskriftet Kritiker, som ankom Englegården i går, i en pakke påklistret polske frimerker.

De eksemplariske europeere

har skrevet brev til den iranske presidenten.

Ah, mon coeur...

Militære / operasjonar skal gje historia eit nytt hjerte, transplantasjonar med juridisk / presisjon i grepet kring hjertet, eit fast omgrep kring hjertet, muskelen utan // feste, denne muskelen utan muskelfeste, denne frie muskelen, fritthengjande / i aorta, heng og dinglar, nærmast, ei usikra montering, så uforsvarleg montert, / denne muskelen utan direkte sambandslinjer til knoklane og motorikken.

-- fra Erling Indreeide: Langrenn

Go hug the tiger!

Claus Beck-Nielsen Memorial Tour

Som første stopp på Norges-turneen spiller Claus Beck-Nielsen Memorial en solo-konsert i baren på Det Åpne Teater i Oslo,
søndag den 10. september kl. 21.

Deretter går turen til:
På Hjørnet i Kristiansand den 12. september kl. 18
Bøker & Børst i Stavanger den 14. september kl. 20

Moukhtabar Ensemble – IRTIJAL tour

Bloggeren fra Beirut, Mazen Kerbaj, spiller i Oslo!

Autodafé i København

For today I am a boy

Ibsenske ripsbusker og andre buskevekster

Ja, sørgelig er det i Ibsens univers, akk så sørgelig! Kanskje er dramaet desillusjonens genre per excellance, tenker jeg nå, for like sørgelig er det jo sannelig hos dem alle sammen, fra Sofokles til Tsjekov, Beckett og Kane. Ikke et lyspunkt å skue! Og alltid dør man (eller spiser noen) til slutt!

-- skriver Henning Gärtner i sin anmeldelse av Ibsens beste i Litlive #37, hvor det også finnes anmeldelser av Suzanne Brøgger, Asger Braun (red.) og Zadie Smith, ved henholdsvis Mai Misfeldt, Martin Larsen og Astrid Fosvold.

I see a darkness

Her er eg som misser og reiser frå. Her er eg som pisser i eige sår. Her er eg som frykter at kjærleiken ikkje er noko eg kan halde inni meg, halde fast ved. At hjartet mitt har eksplodert, at bitane fyk utover som partiklar i universet.

-- Bonnie "Prince" Billy / T. Hellesen. Høsten er her, med mørke og med bøker.

En siste sjanse!

Er du blant dem som ennå ikke har skaffet deg Selvudslettelser? Så er det på høy tid nå, før det definitivt er for sent!

Tur & retur

Helgens tilbakelagte togreiser: Oslo-Malmö, Malmö-København, København-Humlebæk, Humlebæk-København, København-Malmö, Malmö-Oslo.

Imagine there's no countries

Nasjonalisten bringer antakelsen om nasjonalismens universalitet i overensstemmelse med dens utstrakte empiriske fravær, spesielt i fortiden, gjennom å hevde at den faktisk var der, men bare sov. Vår nasjon har alltid vært der; den er en evig og uforanderlig enhet, som overskrider sine kortvarige inkarnasjoner i forgjengelige eksistenser og generasjoner... Nasjonalismens dvale er én av de absolutt mest sentrale nasjonalistiske doktriner, selv om den kan være kjent under andre navn. Dette er ingen tilfeldighet: Doktrinen er uunnværlig. Uten den ville det ikke være mulig å bringe det nasjonalistiske prinsippets anseelse som naturlig, innlysende og universelt (som nasjonalisten lidenskapelig fremholder), i overensstemmelse med den påfallende og hyppige mangelen på interesse for dette prinsippet...

-- Ernest Gellner: Nasjonalisme

Til min bror

løven: Gratulerer!

Med en løves hjerte

Hvordan han nå fikk det til, Jonatan, så klarte han å slepe Orvar tvers gjennom hele hulen, og han klarte å sno seg inn i hullet og på et eller annet forunderlig vis få med seg Orvar som var mer død enn levende. Det var nesten jeg også - og nå var det min tur til å krype gjennom hullet. Men jeg rakk aldri så langt. For nå hørte vi det knirke i porten, og da var det som all ork rant ut av meg. Jeg kunne ikke røre meg. "Fort, fort, lykta", peste Jonatan, og jeg rakte den til ham, selv om hendene dirret. Lyktene måtte gjemmes. Den minste lille lysstrime kunne røpe oss. De svarte henterne - nå var de alt inne i hulen. Og Tengilsmenn også, med lykter i hendene. Det ble så forferdelig lyst. Men borte i kroken vår var det mørkt. Og Jonatan bøyde seg ut og hugg tak i armene mine og trakk meg gjennom hullet. Inn i den mørke gangen. Og der lå vi og peste alle tre og hørte skrikene. "Han har rømt! Han har rømt!"

-- og der var det ubønnhørlig leggetid.

Happy birthday

Michael Strunge-prisen 2006

... til noen vi kjenner!
Gratulerer, Martin!

Forlaget feirer her.

Trilingual Cauda

Muziek, geplas van riemen.
Iemand doet het licht aan, iemand
gelooft niet in de schemer.
De vraag zonder antwoord dwaalt
langs het raam.

Musik, Geplätscher von Riemen.
Jemand macht Licht, jemand
glaubt nicht an Dämmerung.
Die Frage ohne Antwort irrt
am Fenster vorbei.

Musikk, plasking fra årer.
Noen slår på lyset, noen
tror ikke på skumringen.
Spørsmålet uten svar flakker omkring
utenfor vinduet.

-- Cees Nooteboom

Beirut calling

This is a call for an immediate end to the violence and destruction, in defiance of war, and in search for solidarity.

The need to be tagged

Susanne har diagnostisert meg. Det ser stygt ut til at hun ikke tok helt feil. Jeg klarte i alle fall ikke å la være å svare.

Comme c'est dur...

Mens denne bloggen har ligget brakk noen dager, ettersom bloggeren har vært i bortreist og offline oppe i den norske fjellheimen, har det vært stor aktivitet hos Mazen Kerbaj, som ikke akkurat er på ferie.

Typisk norsk

å være god? Eller godt å være typisk norsk? Knut Olav Åmås er på saken, her.

Litlive #36

Peter Borum skriver om en liten roman på bare 63 sider, som til gjengjeld har et innhold som i tid spenner over årmillioner (ja, -milliarder), ganske som det i rum strækker sig fra det uendeligt små til det uendeligt store.

Lars Bukdahl skriver om det problematiske ved å bruke gråt og latter som kvalitetsmålere, og om en bestselgende roman hvis skrift han oppfatter som ikke grædefærdig og heller ikke tårevædet, men lige præcis grådkvalt...

Mai Misfeldt skriver om en politisk prosabok hvor det blant annet handler en del om den danske statsministeren, som nesten kunne ha vært forfatteren, eller omvendt? Begge er de opvokset på landet, under små kår, hvor børn skulle arbejde, og der ikke blev lagt vægt på tant og fjas...

Kristine Kabel skriver om en usentimental novellesamling der det er skredene ud i ensomheden, en pludselig afstand til den anden, der er de hårdeste slag.

Natt, leser

Det korta svaret: att inte ha kunnat ge det man inte hade, till en som inte ville ha det.

-- Niklas Söderberg: Om det håller om.

En byrottes bekjennelser

Tidligere i sommer tenkte jeg at jeg kunne ta med meg de mange bøkene jeg er nødt til å lese på stranden, et eller annet vakkert sted utenfor byen, få litt frisk luft, vind, sjø, noe natur, det hadde vel vært fint for meg, sikkert, sunt! Men når det kommer til stykket, er det ikke det jeg velger. Og nei, tanken har streifet meg, men det er ikke latskap det skyldes, at jeg går av sykkelen ved stamkaféen i Torggata, faktisk er det da med en viss utilfredshet at jeg konstaterer at jeg allerede er fremme, helst ville jeg ha syklet litt mer. Det er snarere behovet for rutine, faste rammer, byens beskyttende vegger om meg, som gjør at jeg foretrekker den bedagelig vanemessige, akkurat passe vennlige atmosfæren til denne espressobaren midt i den slitneste, skitneste delen av Oslo sentrum. Der, ute på benken, halvveis på kafe, halvveis ute i gaten, kan jeg sitte konsentrert en god stund og lese, og føle meg på plass i verden, på rett sted, på dette stedet hvor det er plass til alle, hvor jeg kan være ingen eller hvemsomhelst, hvor jeg kan være en del av gatebildet, jeg kan være hun som sitter og leser, mens folk går, sykler, subber og kjører forbi, og gutta ved siden av meg diskuterer hissig på et språk jeg ikke forstår, og følgelig heller ikke blir forstyrret av.

Spooky letter på trykket

Altså, det har kanskje vært litt mye i det siste, men så er det bare å gjøre som PJ, få det ut...

Alenemamma hjemme alene

En uhyggelig fornemmelse: jeg gikk forbi rommet ditt, og trodde plutselig at du lå der inne og sov, at du lå der under dynen - men sekundet etter kom jeg på at det gjør du jo ikke.

Lebanese blogs

In Beirut, a musican, comic's author & painter called Mazen Kerbaj, and his mother - painter, poet & journalist Laure Ghorayeb - are blogging about the war.

Forresten -

1.
Hvor ofte tænker du på mig:
a. Dagligt?
b. Sjældent?
c. Aldrig?

-- fra Maja Lee Langvad: Find Holger Danske, anmeldt her.

Perspektiv på tingene?

Jeg tror ikke jeg var den eneste norske kritikeren som frenetisk skannet artikkelen "Den uforpliktede anmelderen" i denne ukens Mrgnbldt, og som lettet kunne konstatere at mitt navn ikke var nevnt denne gangen, puh, det var noen right next to me som fikk seg en salve, men nevermind, det er jo for agurk, for ikke å si badeball å regne, i forhold til de langt mer konkrete salvene som nok en gang og om og om igjen og nettopp nå i samtidshistoriens avsindige gang rammer uskyldige mennesker, stop it, will you?!

Film er best på Cinemateket

Atom Egoyans siste film, Where the Truth Lies, har premiere på svenske kinoer i disse dager (riktignok med den noe mer entydige tittelen Sanna lögner), og i den forbindelse har Egoyan pludret litt med SvD, som blant annet kan fortelle at "Hans mamma valde hans förnamn som en hyllning till den då positivt betraktade kärnkraften." Her i landet er det noen måneder siden nå, at filmen ble lansert, så den går ikke lenger på kino. Og jeg fikk aldri somlet meg til å gå og se den, så jeg må nok pent vente til den kommer på dvd, eller på Cinemateket...

Apropos, på Cinemateket var jeg for ikke så lenge siden, sammen med Kari, og så François Truffauts knallsterke debutfilm fra 1959, Les Quatre Cent Coups (som på norsk av en eller annen grunn går under tittelen På vei mot livet, men så var også tekstingen gjennomgående elendig, blant annet er det en scene hvor hovedpersonens mor forteller om da hun selv var ung og skrev journal, altså dagbok, noe som i norsk oversettelse ble til at hun som tenåring hadde luftet sine frustrasjoner i avisen). Cinemateket viser en rekke av Truffauts filmer i sommer, og i den forbindelse brakte Mrgnbldt denne uken en lengre artikkel om mannen og filmene hans. Ah, voilà - Jean-Luc Godard & François Truffaut vous parlent.

Snyltepost

Har ikke tid til å skrive noe selv, men kan jo alltids lenke til noen andre - her har Susanne noen interessante saker om & med Joseph Beuys.

Ved strandkanten

Da merker han, plutselig, at fisken ikke er død men at noe lever inne i den. Dette er det bevegelsen minner om. Han merker, plutselig, at silda ikke er død og glatt og fiskeaktig, en oval form som hviler i hånden hans og som er god og kjent og svakt skjellet og svakt ru å holde i, men at noe lever inne i den. Og idet han slipper fisken, med et rykk av overraskelse og avsky, som sprer seg fra hånden og oppover, forbi håndleddet og albuen og skulderen og derfra ut i resten av kroppen, der den til slutt, for overhodet å finne feste et sted, biter seg fast i den tett sammenknepne munnen - sprekker skinnet, og de bittesmå hvite ormene som har bodd i et nøyaktig fiskeformet bol, tett sammenpakket i den døde silda, myldrer ut i lyset.

-- fra Espen Haavardsholm: Det som er og det som ikke er

LiteraturHaus Oslo

Litteraturhuset i Oslo åpnes offisielt først høsten 2007, men arrangerte i går kveld en sommerfest, hvor planene for huset ble presentert. Lettere euforisk må jeg innrømme at jeg ble: dersom dette faktisk blir som det har potensiale til å bli, blir det helt, helt fantastisk.

"Vi begge feire vil en Fest"?! Konfirmasjonssang-diktningens konge, Henrik Wergeland, på veggen i Wergelandsgate.

De store grønne ballongene forsvant en etter en - noen havnet i hendene på lykkelige barn, andre ble sluppet ut og opp i sommernatten.

Plan over underetasjen. Over underetasjen er det 4 etasjer til.

Stort, åpent, lyst! Og nærmeste nabo med Lorry...

I anledning dagen

Fra sluttpakke til startpakke

I Cappelen er de sannelig ikke særlig smarte. Det er de derimot i Damm. Hvor mange forfattere som vil følge Bjørn Aagenæs derfra til dit, og om hun her vil være blant dem, gjenstår å se.

Sommerferie?

Det er definitivt sommer i Oslo, og i dag har vi badet og badet og slikket sol og is her, mens det samtidig pønskes ut skumle ting her, og snakkes og synges fint her. Stadig flere melder fra om at de går offline på ferie - selv er jeg definitivt på i juli, her skal arbeides!

Litlive #35

Månedens utgave av Litlive er klar - der skriver Martin Larsen om Maja Lee Langvad, Lilian Munk Rösing om Assia Djebar, René Jean Jensen om Kenneth Koch, og Astrid Fosvold om Jonny Halberg.

Nytt fra arbeidslivet

Følgende melding lå i mailboksen min da jeg kom på jobb i dag:

Nå er det en kaffekopp som har kjørt veldig mange turer opp og ned i
bygget med heisen, blå kopp med en skvett kaffe. kaffen har en lysebrun
farve, antageligvis som følge av melk. vet ikke om det var sukker eller
sukketter i

vktmstr

Hybris på hybridsykkel

Etter en tiårsperiode til fots har jeg blitt sykkelfantast, det er helt sant! Mens jeg sitter her og skriver har jeg egentlig mer lyst til å kaste meg på min oooh så stilige sorte hybridsykkel og suse nedover Torshovdalen med musikk i ørene - faktisk har min store og relativt nyoppdagede forkjærlighet for fart foruroliget meg en smule i det siste.

Og så skjedde det altså, det jeg en stund har fryktet, men ikke helt på den måten jeg har fryktet, heldigvis, for som bysyklist har jeg vært mest opptatt av å passe meg for folk og biler og trikker og busser og barnevogner og bikkjekrek, mens det som bråstanset meg i min forsøksvis kontrollerte ville ferd, var et hull i asfalten. Au.

Dermed var jeg temmelig mørbanket og shaky da jeg møtte opp til avtalt tid på utestedet Ett glass for å ta ikke bare ett, men kanskje to-tre glass, men mirakuløst nok var jeg, bortsett fra skrubbsår på haken og hendene, like hel etter å ha stupt med hodet først over styret. Min fødselsdagsfeirende venn og jeg var enige om at jeg heretter burde bytte ut sykkelhjelmen med en heldekkende motorsykkelhjelm og ikle meg vernedress, så jeg fritt kunne dyrke min lidenskap - som et fryktløst pansret prosjektil kunne jeg rase rundt og skremme både vannet og vettet av alt og alle på min vei.

Litt senere på kvelden ble jeg servert flere historier om sykkelulykker. En hyggelig fyr som skal få lov til å være anonym, betrodde meg at han en gang hadde syklet i beruset tilstand, og fått det for seg at det ville være en god idé å knipse noen fine bilder med det medbragte speilreflekskameraet. Ellers er noe av det jeg husker best fra den gangen jeg fulgte forelesninger i litteraturvitenskap, at en av professorene fortalte en anekdote om Samuel Beckett. Fritt etter hukommelsen: at Beckett en gang skulle ha sagt, eller skrevet, at det perfekte menneske var en person som kunne sykle og lese the Times samtidig, hvilket ville være å regne som en total simultan beherskelse av kropp og ånd.

Sykkelen, dette fremkomstmiddelet som likner et liggende åttetall, det matematiske tegnet for uendelighet, spilte for øvrig en viktig rolle i det forrige århundrets avantgardekunst. Hvor jeg tar det fra? Herfra.

Hjertelige gratulasjoner

til Steinar, i dag!

Bristeferdig

Det var bare å gi seg over til tilfeldighetene med sitrende ubestemthet og åpen frakk. Når hans korpus slik var ute på egen hånd med personligheten som en blå ballong i det indre og sjelens skosåler fintende bak kneskålene, var lykken nær ved å briste.

-- Karin Moe: Blove 1. bok

Skriversken sier

Jeg mistenker det ubegrensede for å være det alminnelige menneskets mål.

-- Karin Moe: Blove 1. bok

Guess who?

Du siger, du er forfatter?

»Ja, men jeg vil være ligeglad, hvis jeg kommer til at lave noget andet. Jeg vil befri mig selv fra den situation, hvor det bliver en smerte ikke at kunne skrive noget. Jeg gider ikke have det problem, og derfor har jeg også været ligeglad med, hvilket medie jeg producerede indenfor«.

Get used to it

This part of life is work.

(Lyn Hejinian)

Sprechen sie Deutsch?

Sprechen sie Gutamål?

Sain sang

Hjärte singar gildast när dei bristar.
Hjärtes sang jär nidurstämd u rainast da.
Sainar ädelros sum någen mistar
- dauden skraidar kald u eisengra.
Teiden sjaudar, teiden skorrar ille.
Vävald vissnar, veine daunar av.
Sine jär dei äili lungt u stille,
sine jär dei nauge till a grav.

-- Gustaf Larsson, fra Gutniska dikter (1961)

I'm not here

Jeg hører ofte på musikk når jeg skriver. Denne gangen er det ikke tilfeldig at det er Radioheads Kid A som surrer i bakgrunnen, tildelt rollen som igangsetter. Det første essayet i Gunnhild Øyehaugs Stol og ekstase, med tittelen ”Her er eg”, sirkler omkring Radioheads ”How to Disappear Completely”, fra albumet Kid A, så dette er ikke en avledningsmanøver, det er snarere rett på sak. ”I’m not here / This isn’t happening” synger Thom Yorke, og Øyehaug skriver videre fra de linjene, som det er umulig å få ut av hodet når man først har hørt Thom Yorke synge dem. ”Som eit katastrofemedvit: det er noko ein kunne tenkt akkurat i det bussen misser veggrepet i ein glatt sving i ein fjellovergang...”

Og med essayet om Radiohead er Øyehaug tilsvarende rett på noen saker som opptar henne i flere av tekstene i denne boken – spørsmål omkring identitet, ikke-identitet, virkelighet, uvirkelighet, og lengselen etter å bli rykket bort: ”Rimbaud, som mislukkast gong på gong i å forsvinne, skreiv ikkje om anna. Om å bryte opp. Om å ikkje vere den ein er der ein er. Lengt etter søvn.”

03.07.06: Mer her.

Free your mind

Det sier sikkert noe om hvor sjelden jeg er på teater, men jeg tror det er første gang jeg har blitt tildelt en billett med navnet mitt på. Jeg måtte riktignok ikke legitimere meg ved inngangen, men jeg antar at det betyr at det var jeg som var og så Karrierekonst... Hæ? Karrierekonstruvismer står det på billetten, men stykket het altså Karrierekonstruktivismer eller Free your fucking mind, det ble visst litt for langt eller vanskelig for billettkontoret, men altså, der var jeg, og Kari, og en rekke andre folk, en regntung og lummer onsdag formiddag, på dramatikkfestival, og så debutforestillingen til den tohodede, firehendige, firefotede etc. Julian Henning von Gärtner Blaue, regissert av Tore Vagn Lid, og med skuespillere fra Den Nationale Scene i Bergen. Og det angrer jeg slett ikke på at jeg gjorde, det var vel verd sykkelturen, de sure kronene og den tapte arbeidstiden. Apropos, I better get going...

Nyhetsoppdatering ved midnatt

Afghanerne har avsluttet sultestreiken, etter nesten fire uker. Her og her ser de glade ut, her virker de mer utmattede.

Men i Oslo fengsel sultestreiker de identitetsløse - mer om det her.

A ghost in my mailbox?

Noen, eller noe, har sendt meg en mail om ingenting, ingensteds fra. Det eneste som gjør at det kan regnes som en mail, er at det i stedet for avsenders navn står en enkel tankestrek, samt at den er registrert innkommet 20:59. Ettersom den ikke kommer noe sted fra, kan jeg ikke svare. Som e-postleseren forteller meg: ”- is not a valid e-mail address”.

Mind your head! Bonniers er ute med kniven igjen!

Det er skummelt å være offline, man vet aldri hva som kan skje mens man er borte. Da jeg tok en liten pause i familiehyggen denne helgen, for å se om noen ute på nettet ville meg noe, var dette blant det som møtte meg. Det minner veldig om noe som skjedde i Danmark omtrent på denne tiden i fjor? Hm! Jeg har mine teorier om hvem som står bak.

Røynda?

There, there - just cause you feel it, doesn't mean it's there. But that was so real. Or is that the biggest lie?

Og by the way, hvem er the Real Claws? Er hun rett og slett nåla i høystakken, umulig å finne?

Something is rotten in the state of Norway

I dag tidlig aksjonerte politiet mot de sultestreikende afghanerne i Oslo. Få timer etter var de tilbake ved Domkirken, og sultestreiken fortsetter. Her er dokumentasjon. Alle som befinner seg i hovedstaden oppfordres til å møte opp her i morgen.

For en gangs skyld har jeg lyst til å sitere Bill Gates: "med stor rikdom kommer stort ansvar".

Oh no oh no oh no

dette kan vise seg å være highly addictive, jeg har klart å holde meg unna til nå, men så kom det en pusher med noen fristende saker, og her ligger en av mine absolutte favorittlåter, og det er mer, det er mer, det er mer, det er mer, det er mye mer...

You talkin' to me?

Ingen som sulter i oljestaten?

Den "rød-grønne" (=gusjebrune?) regjeringen vil ikke møte de sultestreikende afghanske asylsøkerne. Og det kan man jo godt forstå - for i det øyeblikket de utsetter seg for disse menneskenes ansikter, risikerer de å bli konfrontert med sin egen empati, sin egen ansvarlighet.

08.06.06: SVs utskremte, Heikki Holmås, uttaler til Aftenposten: "Jeg håper virkelig ikke at folk skal dø (...)"

Aksjon her. Mer info her og her og her. Og Susanne tipser om dyster lesning her. Og her har Kari en kommentar.

Postfestivaldepresjon

er neppe en vitenskapelig diagnose, men det skjer hver gang. Etter fire dager med overdose litteratur, alkohol og sosialisering, kommer nedturen, en slowing of all vitality. Men godt da, at Sigrid Undsets Garden Party strengt tatt aldri tar slutt.

(Og om det skulle bli stille der, kan man for eksempel ta seg en tur hit. Og i morgen burde man ha tatt seg en tur hit.)

Spooky har mobilkamera

Kritikerseminaret var over fredag ettermiddag, men litteraturfestivalen var langt fra over av den grunn. En stund så det ut til at det medregnet meg bare ville komme to publikummere til Susannes intervju med Mara Lee, men så veltet det inn en gjeng med folk et par minutter over tiden, og hvordan det forløp kan man lese mer om her.


På Banknatta-arrangementet fredag kveld ble man tvunget til å velge mellom Katarina Frostenson, Caroline Bergvall og Pablo Henrik Llambias m/trio, som var satt opp mer eller mindre samtidig i hvert sitt rom. Hvilket naturligvis førte til at publikum ble langt mer glissent enn nødvendig på samtlige arrangementer. Jeg valgte Llambias m/trio - og hva for en heftig happening det var, får man et visst inntrykk av her.


Lørdag kveld var det duket for en annen happening, da Terje Dragseth m/duo kjørte sitt show, en avsindig forestilling som delte publikum minst i to. Noen ble forargede og gikk sin vei, noen mente mannen ikke kunne spille, noen mente han var en rendyrket machoposør? Mens noen andre igjen, blant dem yours truly, syntes dette var det sterkeste som hadde skjedd på Lillehammer siden Llambias m/trio, og hadde det riktig fint med den intense, dypt alvorlige ironikeren på scenen, som m/duo til tider kunne minne om Holy Toy.


Det var for øvrig kunstnerisk leder Birgits siste kveld på Lillehammer. Det var ingen fra festivalens styre som gjorde det, så hun takket seg selv for innsatsen. Hun fortjener virkelig anerkjennelse for de tre årene hun har arbeidet med Sigrid Undset-dagene. På vegne av alle oss her i Englegården (jeg, jeg og jeg): TAKK, BIRGIT! Og lykke til i Stavanger.


Lørdag kveld ble sen. Den ble til søndag morgen. På et tidspunkt befant jeg meg i bakgården til Haakons pub, også kalt "Den lille brune". Jeg ble stående og diskutere life but how to live it med med en hyggelig og kunstutdannet lillehammerdame. Siden fortalte Øyvind Berg en masse historier om en viss Johnny Bodø, de hørtes totalt usannsynlige ut, men han påsto at alt var sant, han hadde funnet det på nettet. Tror ikke han kan ha samme nett som meg.


Av og til dukker det opp bilder som jeg ikke kan huske å ha tatt.

Lost in Lillehammer

Aarets kritikerseminar er over. Det var simpelthen fantastisk. Kate Pendry, Eivind Roessaak, Pablo Henrik Llambias, Mara Lee, Caroline Bergvall, Svein Jarvoll. Og som ikke det var nok, fikk jeg ogsaa med meg David Levi Strauss som snakket om fotografiene fra Abu Ghraib.

I dag skulle jeg egentlig ha reist hjem, men jeg blir visst her til i morgen. En forfatter jeg kjenner bestemte seg for aa dra hjem en dag tidligere enn planlagt, saa jeg fikk overta hans hotellrom, som noen visstnok allerede har betalt for. Saa naa har jeg sittet i forfatterens hotellsofa, spist forfatterens hotellnoetter (en aapnet, halvspist boks med chilinoetter), bladd i forfatterens nesten ukegamle avis, brukt forfatterens hotelltoalett og betraktet ansiktet mitt i forfatterens hotellspeil. I natt skal jeg sove i den av hotellrommets to senger forfatteren visstnok ikke har sovet i. Av en helt annen forfatter har jeg faatt en ubrukt matbillett, som jeg snart skal bruke i Tapasrestauranten.

Jeg gikk ned i forfatterens hotellresepsjon og spurte om det var mulig aa komme seg paa internettet derfra, men det viste seg at forfatterens hotell for oeyeblikket var uten forbindelse. For aa faa sjekket mail og skrevet dette, maatte jeg gaa tilbake til det hotellet jeg bodde paa i natt, hvor de har forbindelse, men hvor de av en eller annen grunn ikke har vokalene ae, oe og aa.

Let's go

Ny utgave av Litlive er rett rundt hjørnet. Og rundt et annet hjørne finnes et fint essay om Fredrik Nyberg signert Steinar Opstad. Men for å lese det må man først komme seg over et piggtrågjerde. Lettere da, å stikke en tur innom denne lille vårskogen og se hvordan det gikk da Kari sølte kaffe i tastaturet. Og når man først er i gang, er det ikke så dumt å ta en tur bort til tigeren og få med seg noen smarte fluktstrategier.

Festen er i gang!

Du tror kanskje at Norsk litteraturfestival på Lillehammer, aka Sigrid Undset Dagene, åpner tirsdag 30. mai? Det trodde i alle fall jeg, men noen har tjuvstartet, viser det seg, her.

Fedt nok

Den smale poesi? I motsetning til den brede poesi, da, liksom? Eller kanskje snarere den brede prosa?

Sorry, I don't speak norwegian

Jeg leser, og det er ikke akkurat for fornøyelsens skyld, en bok om gress og andre vekster, hvor det blant annet utbrytes: ”Plenflekk! Tidleg ein laurdag i juli, / urørt og yrande grøn med den / raude ballen, er du det første / eg lever.” Boken er for øvrig utstyrt med en rekke totalt uforståelige gloser, som ”jortande”, ”nov”, ”kve”, ”dogglabb”, ”senna”, ”smyle”, ”råme”, ”spjerr”, ”landnåm”, ”gjøner”! Hvilken dialekt er det, tro? Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal forsøke å slå opp disse ordene i nynorskordboka, eller om jeg bare skal bruke fantasien.

Mon Walser

I dag har jeg trosset regn og blest og vært på postkontoret og hentet min første pakke fra Babelbogklubben. Så nå har jeg ikke bare mitt helt eget ex av Svanesøsonetterne, jeg er også den lykkelige eier av Robert Walsers Røveren, en utrolig lekker liten bok, faktisk usedvanlig god å ha i hendene.

Et kjent ansikt

... åpenbarte seg i Stockholm på søndag. Se også her.

Destinasjon Biskops Arnö

"Seminariets utgångspunkt är en upplevelse av förändring av vår livsvärld. Men vad är det som har hänt? Är det fråga om en djupgånde omvandling? Hur ser den i så fall ut? Kan vi tala om systemskifte?"

-- Uansett hva man svarer på det, så ser det ut til at jeg kan vente meg noen helt konkrete forandringer i min "livsverden" de nærmeste dagene...

Spooky anbefaler

denne boken (som også er anmeldt her), og har såvidt begynt på Dobbeltkontrakten, som visst "alle" leser for tiden, men har egentlig mer lyst til å lese Mannen uten egenskaper, som enn så lenge representerer et krater i dannelsen, men ligger her og frister i all sin overveldende velde.

Bjørn Aamodt (1944-2006)

Barna snakker om døden i sandkassa. Den lyse, runde skallen, opp og ned, / opp og ned, på et hav av sand. Og hendene mine holder omkring minnet / om hver eneste flate i den runde skallen som en hvit globus.

*

En treårsgammel neve stryker over mitt lukkede øye og arret / på kinnet, tegner meg frem i grålysningen med en finger / på et hvitt laken, tynnslitt av å falle i søvn.

-- Fra Bjørn Aamodt: Stå (1990)

10.05.06: Minneord fra Jan Erik Vold: "Han delte alt med alle, det lille han hadde..."