torsdag, juni 29, 2006

Hybris på hybridsykkel

Etter en tiårsperiode til fots har jeg blitt sykkelfantast, det er helt sant! Mens jeg sitter her og skriver har jeg egentlig mer lyst til å kaste meg på min oooh så stilige sorte hybridsykkel og suse nedover Torshovdalen med musikk i ørene - faktisk har min store og relativt nyoppdagede forkjærlighet for fart foruroliget meg en smule i det siste.

Og så skjedde det altså, det jeg en stund har fryktet, men ikke helt på den måten jeg har fryktet, heldigvis, for som bysyklist har jeg vært mest opptatt av å passe meg for folk og biler og trikker og busser og barnevogner og bikkjekrek, mens det som bråstanset meg i min forsøksvis kontrollerte ville ferd, var et hull i asfalten. Au.

Dermed var jeg temmelig mørbanket og shaky da jeg møtte opp til avtalt tid på utestedet Ett glass for å ta ikke bare ett, men kanskje to-tre glass, men mirakuløst nok var jeg, bortsett fra skrubbsår på haken og hendene, like hel etter å ha stupt med hodet først over styret. Min fødselsdagsfeirende venn og jeg var enige om at jeg heretter burde bytte ut sykkelhjelmen med en heldekkende motorsykkelhjelm og ikle meg vernedress, så jeg fritt kunne dyrke min lidenskap - som et fryktløst pansret prosjektil kunne jeg rase rundt og skremme både vannet og vettet av alt og alle på min vei.

Litt senere på kvelden ble jeg servert flere historier om sykkelulykker. En hyggelig fyr som skal få lov til å være anonym, betrodde meg at han en gang hadde syklet i beruset tilstand, og fått det for seg at det ville være en god idé å knipse noen fine bilder med det medbragte speilreflekskameraet. Ellers er noe av det jeg husker best fra den gangen jeg fulgte forelesninger i litteraturvitenskap, at en av professorene fortalte en anekdote om Samuel Beckett. Fritt etter hukommelsen: at Beckett en gang skulle ha sagt, eller skrevet, at det perfekte menneske var en person som kunne sykle og lese the Times samtidig, hvilket ville være å regne som en total simultan beherskelse av kropp og ånd.

Sykkelen, dette fremkomstmiddelet som likner et liggende åttetall, det matematiske tegnet for uendelighet, spilte for øvrig en viktig rolle i det forrige århundrets avantgardekunst. Hvor jeg tar det fra? Herfra.

3 kommentarer:

Mariann sa...

Man utstyrer jo røykpakker med advarsler, hvorfor ikke utstyre sykler med følgende:

• The bicycle tends to arouse sexual desire or excitement.

• The bicycle is a traditional narrative usually involving supernatural or imaginary persons
and embodying popular ideas on natural or social phenomena.

• The bicycle is commonplace.

• The bicycle is an unmarried man.

• The bicycle is a branch of metaphysics dealing with the nature of being.

• The bicycle gets you nowhere.

Vårskog sa...

Sangpedagogen til Vårskog sier man skal synge mens man sykler – det er noe mystisk som heter _støtte_, og dette pleier hun å beskrive som en propell som går og går i magen, mens tonen kommer som en stråle ut gjennom pannen. Mens man sykler er hjulene liksom med på underbygge dette som svirrer av gårde og holder oppe (den mystiske jevne støtten), slik at tonen helt uanstrengt bare kan slippes fram. Et annet bilde hun bruker på støtte er en fontene: stemmen er en pingpongball som ligger og spinner på toppen av denne fontenene. Det er litt som å sykle, det også: man spinner lykkelig rundt sin egen akse på toppen av en fontene, liksom. Nå for tiden er Vårskogs kunststykke å sykle uten hendene på styret, med en nesten full tekopp på hodet (hjelm er for feiginger), syngende.

Vårskog sa...

Er sommaren her
alt? Ein liten gut syklar
gjennom grøne søkk i lufta
og plystrar, totalt.

Eldrid Lunden