En ting er at det som kritiker av og til kan være vanskelig å stå inne for det man har skrevet. Litt verre er det å måtte stå inne for det man IKKE har skrevet. I dagens Aftenposten hevder anmelderen med byline MARIANN ENGE følgende:
Under lesningen av Erling Indreeides nye diktsamling, dukker det opp en rekke setninger som får meg til å ville gjøre understrekninger, notere. At jeg opplever denne trangen større når jeg leser dikt, enn jeg vanligvis gjør, skyldes nok til dels den genremessige glidningen over i essayistikken.
Men hey, det var da ikke det jeg skrev? På min PC ligger en tekst hvor den siste av de to setningene ovenfor lyder slik:
At jeg opplever denne trangen større enn jeg vanligvis gjør når jeg leser dikt, skyldes nok tildels den genremessige glidningen over i essayistikken.
Jeg forsøkte altså, kanskje litt klønete formulert, å si noe om min opplevelse av Indreeides dikt spesielt, men slett ikke om diktgenren generelt, slik det ser ut i den versjonen som har havnet i avisen, og som jeg altså ikke uten videre kan sette mitt navn under. Klage er oversendt min kjære redaksjon, riktig versjon kan leses i kommentarfeltet her.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Striden mellom lengslene
BOK DIKT
ERLING INDREEIDE
Langrenn
Oktober
Indreeide skriver essayistisk, reflekterende poesi om politiske og rettslige spørsmål.
”Det som kjenneteiknar ein melodi er at rett framføre / han er der eit sug etter neste tone.” Under lesningen av Erling Indreeides nye diktsamling, dukker det opp en rekke setninger som får meg til å ville gjøre understrekninger, notere. At jeg opplever denne trangen større enn jeg vanligvis gjør når jeg leser dikt, skyldes nok tildels den genremessige glidningen over i essayistikken. Mens hans forrige bok var et stykke poetisk essayistikk, er Indreeide nå tilbake med en samling essayistisk poesi – eller ”Diktning 2004-2005 basert på verkelige hendingar”, også definert på tittelbladet som ”Eit forsvarsskrift (teorien, himmelen og jorda)”.
Indreeides forfatterskap teller også en rekke diktsamlinger, et musikkdrama og et par samlinger med ”soger” siden debuten i 1972. I 2000 sto han bak prosjektet ”Obskurteatret”, hvor 12 mennesker satt alene etter tur inne i kunstneren Per Kleivas ”Skaberakk” og fremførte tekster av Indreeide, uten publikum.
På sporet. Tittelen på årets bok, ”Langrenn”, fungerer som et godt bilde på hvordan det oppleves å lese samlingen. Bortsett fra et innledende prologdikt og en håndfull enkeltstående dikt mot slutten, er boken nærmest som én lang tankerekke, preget av lange, seige setninger – riktignok med avstikkere underveis, men det vendes hele tiden tilbake til hovedsporet. Som i skiløypene glir det ikke like lett hele veien – noen partier yter motstand, oppleves som krevende å lese, mens andre partier er enklere, mer umiddelbart givende.
Selv om her finnes konkrete beskrivelser av skiløperens gleder, fungerer ordet ”Langrenn” like mye som et symbol ladet med assosiasjoner knyttet til norsk nasjonal identitet. Andre undertitler er ”Olje” og ”Barndom i Europa” – Indreeides nye bok er en kompleks, personlig fundert poetisk refleksjon over dagens Norge. Blant annet kan man lese betraktninger over ”... oljefondet, denne opphopninga av lengsler som har / vore transformerte lengsler, eit svimlande tal av lengsler til å møte trangare // tider med, om dei måtte kome med lengslefattigdom”.
I krig. Særlig tematiseres forholdet til verdenssamfunnet, både politisk og rettslig. Det at vi er i krig, at det føres krig på vegne av oss, er et gjennomgående tema: ”Eit ønske om eit prinsipielt forsvar er eit ønske om / å avvikle den uheldige ordninga med at tinga er både vonde og gode, definere // det vonde frå det gode ... rydde opp i lengslerivaliseringa så folk kjem til / sikker kunnskap om kva dei eigentleg lengtar etter og får andre lengsler skala / av, ein etterlengta lengslehygiene.”
Indreeide behandler alle de små og store kampene, krigene og rettstvistene som strid mellom lengsler. Tildels oppfatter jeg det som en poetisering, tildels gjør det at boken fremstår vel så filosofisk som egentlig politisk. Indreeide er klart samfunnskritisk, men på en underfundig funderende, godlynt ironisk måte: ”Ein kan forstå ønsket om å kunne / handle og likevel vere uskuldig.”
MARIANN ENGE
Legg inn en kommentar