Hva er det for en sadistisk sabotør som herjer på desken?! Denne gangen er det Einar Økland det har gått utover; jeg siterte en god del fra Krattet på badet i anmeldelsen min av boken, og korrekturleste sitatene flere ganger for å være sikker på at jeg siterte riktig, ettersom jeg ikke er så stø i nynorsk - men nå er det altså noen som helt vilkårlig og usystematisk har "rettet" på Øklands språk!!! Sitatene er helt ødelagte. Aaargh! Det går da ikke an?! I kommentarfeltet her kan man lese min originale, korrekturleste versjon.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Solid og springende
BOK DIKT
EINAR ØKLAND
Krattet på badet
Samlaget
Leseverdige tekster om skrift og livsbetingelser.
Einar Økland skriver et sted i ”Krattet på badet”, den seneste utgivelsen i det som for lengst er et stort og anerkjent forfatterskap, offentlig påbegynt med diktdebuten ”Ein gul dag” i 1963: ”Ein mottakar kan gjere kva bodskap som helst meiningsfull og velkomen – eller forkasteleg og meiningslaus. Det er ikkje måte på kva ein tilfeldig bodskap kan setje i sving hos ein tilfeldig mottakar.” Da jeg først begynte på hans nye diktsamling, klarte jeg ikke helt å ta inn det jeg leste. Men ved annen gangs lesning hadde jeg en ganske annerledes, sterkere opplevelse. Den evige utfordringen for en kritiker er nettopp å gi et svar på tiltale som ikke er tilfeldig, vilkårlig, avhengig av dagsformen.
Stringens og variasjon. I likhet med forfatterskapet det inngår i, fremstår Øklands nye bok som mangfoldig, variert og dynamisk. Her er stadige skifter, både formelt og innholdsmessig, men det er samtidig en bok preget av stringens og indre sammenheng. Det er et visst spekter av former, bilder og tematikk som går igjen. Formelt sett skiftes det mellom blokkjusterte prosadikt og dikt med et mer tradisjonelt lyrisk oppsett.
Det handler mye om skriving og lesning, men kanskje særlig om våre livsbetingelser i ”Krattet på badet”, både i konkret hverdagslig og filosofisk forstand. Selv om Økland kan være temmelig ironisk (for ikke å si tullete) i tonen, og av og til kan komme med provoserende lite politisk korrekte formuleringer, oppfatter jeg boken først og fremst som preget av henvendthet og eksistensielt alvor – og som det står bak på omslaget; motivene er klassiske. For eksempel brukes det tradisjonelt religiøse motivet ”fisk” og et utgammelt poetisk motiv som ”måne” mye, men Økland gir nytt liv til disse symbolene, gjerne ved å behandle dem konkret på en lettere absurd måte, som her: ”Månen er min gravstein. / Denne tunge, ru, men blanke / steinen som kan stige opp, / løyse seg frå jordskuggen og sidan / sige bort mellom oss og stjernene.”
En del av det hele. I et intervju signert Nils-Øivind Haagensen i Klassekampen, sier Einar Økland at det hender han må minne folk på at han nå skriver i enden av forfatterskapet sitt. Underforstått forholder denne utgivelsen seg til et større verk, som det foreløpig siste kapittelet i en lengre historie. Men et sted må lesningen begynne, og det kan like gjerne være her, for ”Krattet på badet” står fint på egen hånd.
Her er enkeltsetninger som står fint alene, for den saks skyld; det er ikke vanskelig å finne sitater jeg får lyst til å dele med noen. Som dette: ”Vi vaknar djupt i ein draum, / vi som har vore her så lenge, / du og eg, og alt vi vil / er å vakne meir. // Det greier vi ikkje sjølv / om vi bit oss i / tunga og trør oss på foten ...”
MARIANN ENGE
Legg inn en kommentar