Med en løves hjerte

Hvordan han nå fikk det til, Jonatan, så klarte han å slepe Orvar tvers gjennom hele hulen, og han klarte å sno seg inn i hullet og på et eller annet forunderlig vis få med seg Orvar som var mer død enn levende. Det var nesten jeg også - og nå var det min tur til å krype gjennom hullet. Men jeg rakk aldri så langt. For nå hørte vi det knirke i porten, og da var det som all ork rant ut av meg. Jeg kunne ikke røre meg. "Fort, fort, lykta", peste Jonatan, og jeg rakte den til ham, selv om hendene dirret. Lyktene måtte gjemmes. Den minste lille lysstrime kunne røpe oss. De svarte henterne - nå var de alt inne i hulen. Og Tengilsmenn også, med lykter i hendene. Det ble så forferdelig lyst. Men borte i kroken vår var det mørkt. Og Jonatan bøyde seg ut og hugg tak i armene mine og trakk meg gjennom hullet. Inn i den mørke gangen. Og der lå vi og peste alle tre og hørte skrikene. "Han har rømt! Han har rømt!"

-- og der var det ubønnhørlig leggetid.