onsdag, august 30, 2006

En siste sjanse!

Er du blant dem som ennå ikke har skaffet deg Selvudslettelser? Så er det på høy tid nå, før det definitivt er for sent!

tirsdag, august 29, 2006

Tur & retur

Helgens tilbakelagte togreiser: Oslo-Malmö, Malmö-København, København-Humlebæk, Humlebæk-København, København-Malmö, Malmö-Oslo.

onsdag, august 23, 2006

Imagine there's no countries

Nasjonalisten bringer antakelsen om nasjonalismens universalitet i overensstemmelse med dens utstrakte empiriske fravær, spesielt i fortiden, gjennom å hevde at den faktisk var der, men bare sov. Vår nasjon har alltid vært der; den er en evig og uforanderlig enhet, som overskrider sine kortvarige inkarnasjoner i forgjengelige eksistenser og generasjoner... Nasjonalismens dvale er én av de absolutt mest sentrale nasjonalistiske doktriner, selv om den kan være kjent under andre navn. Dette er ingen tilfeldighet: Doktrinen er uunnværlig. Uten den ville det ikke være mulig å bringe det nasjonalistiske prinsippets anseelse som naturlig, innlysende og universelt (som nasjonalisten lidenskapelig fremholder), i overensstemmelse med den påfallende og hyppige mangelen på interesse for dette prinsippet...


-- Ernest Gellner: Nasjonalisme

tirsdag, august 22, 2006

mandag, august 21, 2006

Med en løves hjerte

Hvordan han nå fikk det til, Jonatan, så klarte han å slepe Orvar tvers gjennom hele hulen, og han klarte å sno seg inn i hullet og på et eller annet forunderlig vis få med seg Orvar som var mer død enn levende. Det var nesten jeg også - og nå var det min tur til å krype gjennom hullet. Men jeg rakk aldri så langt. For nå hørte vi det knirke i porten, og da var det som all ork rant ut av meg. Jeg kunne ikke røre meg. "Fort, fort, lykta", peste Jonatan, og jeg rakte den til ham, selv om hendene dirret. Lyktene måtte gjemmes. Den minste lille lysstrime kunne røpe oss. De svarte henterne - nå var de alt inne i hulen. Og Tengilsmenn også, med lykter i hendene. Det ble så forferdelig lyst. Men borte i kroken vår var det mørkt. Og Jonatan bøyde seg ut og hugg tak i armene mine og trakk meg gjennom hullet. Inn i den mørke gangen. Og der lå vi og peste alle tre og hørte skrikene. "Han har rømt! Han har rømt!"

-- og der var det ubønnhørlig leggetid.

tirsdag, august 15, 2006

Trilingual Cauda

Muziek, geplas van riemen.
Iemand doet het licht aan, iemand
gelooft niet in de schemer.
De vraag zonder antwoord dwaalt
langs het raam.

Musik, Geplätscher von Riemen.
Jemand macht Licht, jemand
glaubt nicht an Dämmerung.
Die Frage ohne Antwort irrt
am Fenster vorbei.

Musikk, plasking fra årer.
Noen slår på lyset, noen
tror ikke på skumringen.
Spørsmålet uten svar flakker omkring
utenfor vinduet.

-- Cees Nooteboom

lørdag, august 12, 2006

Beirut calling

This is a call for an immediate end to the violence and destruction, in defiance of war, and in search for solidarity.

The need to be tagged

Susanne har diagnostisert meg. Det ser stygt ut til at hun ikke tok helt feil. Jeg klarte i alle fall ikke å la være å svare.

onsdag, august 09, 2006

Comme c'est dur...

Mens denne bloggen har ligget brakk noen dager, ettersom bloggeren har vært i bortreist og offline oppe i den norske fjellheimen, har det vært stor aktivitet hos Mazen Kerbaj, som ikke akkurat er på ferie.

Typisk norsk

å være god? Eller godt å være typisk norsk? Knut Olav Åmås er på saken, her.

onsdag, august 02, 2006

Litlive #36

Peter Borum skriver om en liten roman på bare 63 sider, som til gjengjeld har et innhold som i tid spenner over årmillioner (ja, -milliarder), ganske som det i rum strækker sig fra det uendeligt små til det uendeligt store.

Lars Bukdahl skriver om det problematiske ved å bruke gråt og latter som kvalitetsmålere, og om en bestselgende roman hvis skrift han oppfatter som
ikke grædefærdig og heller ikke tårevædet, men lige præcis grådkvalt...

Mai Misfeldt skriver om en politisk prosabok hvor det blant annet handler en del om den danske statsministeren, som nesten kunne ha vært forfatteren, eller omvendt?
Begge er de opvokset på landet, under små kår, hvor børn skulle arbejde, og der ikke blev lagt vægt på tant og fjas...

Kristine Kabel skriver om en usentimental novellesamling der
det er skredene ud i ensomheden, en pludselig afstand til den anden, der er de hårdeste slag.

tirsdag, august 01, 2006

Natt, leser

Det korta svaret: att inte ha kunnat ge det man inte hade, till en som inte ville ha det.

-- Niklas Söderberg: Om det håller om.