torsdag, juli 27, 2006

En byrottes bekjennelser

Tidligere i sommer tenkte jeg at jeg kunne ta med meg de mange bøkene jeg er nødt til å lese på stranden, et eller annet vakkert sted utenfor byen, få litt frisk luft, vind, sjø, noe natur, det hadde vel vært fint for meg, sikkert, sunt! Men når det kommer til stykket, er det ikke det jeg velger. Og nei, tanken har streifet meg, men det er ikke latskap det skyldes, at jeg går av sykkelen ved stamkaféen i Torggata, faktisk er det da med en viss utilfredshet at jeg konstaterer at jeg allerede er fremme, helst ville jeg ha syklet litt mer. Det er snarere behovet for rutine, faste rammer, byens beskyttende vegger om meg, som gjør at jeg foretrekker den bedagelig vanemessige, akkurat passe vennlige atmosfæren til denne espressobaren midt i den slitneste, skitneste delen av Oslo sentrum. Der, ute på benken, halvveis på kafe, halvveis ute i gaten, kan jeg sitte konsentrert en god stund og lese, og føle meg på plass i verden, på rett sted, på dette stedet hvor det er plass til alle, hvor jeg kan være ingen eller hvemsomhelst, hvor jeg kan være en del av gatebildet, jeg kan være hun som sitter og leser, mens folk går, sykler, subber og kjører forbi, og gutta ved siden av meg diskuterer hissig på et språk jeg ikke forstår, og følgelig heller ikke blir forstyrret av.

1 kommentar:

Peder sa...

Siderne bliver også så mærkeligt blanke og skærende i solen ved havet.
Menneskene også.