”Du vet Kristin,” sa Gunnar [...] ”Kristin Lande,” sa han. ”Kjæresten til Kristoffer.”
Selv om han sto med ryggen til og ikke kunne se meg, nøyde jeg med å riste på hodet.
”Men det var kanskje etter din tid, det?”
Han hadde snudd seg nå, kunne jeg merke.
”Underlig dame!” sa han plutselig med høy stemme, nesten som et rop, og det var som om utbruddet lettet ham for noe...
-- fra Stig Sæterbakken: Besøket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar