
Hvor ond er egentlig denne bloggen? 32% ond? 35% ond? 39% ond? 42% ond? 48% ond? Jeg får forskjellige svar hver gang jeg prøver, og jeg trodde det var et totalt tullete program, men det ser ut til at enkelte andre får mer stabile svar...
Redaktørkollega Martin Glaz Serup svarer godt for seg i denne ukens Weekendavisen.- Nu er tiden meget international, men dansk litteratur er vel qua sit sprog noget af det mest nationale, vi har?
»Ja, det ved jeg ikke, vel? Det er netop noget af det, Litlive vil sætte til debat. [...] Litlive bliver nu skrevet på tre sprog: dansk, norsk og svensk, hovedkvarteret er ikke i Danmark. Selv om det ikke er det, der har været intentionen, synes jeg godt, at man kan stille spørgsmål ved litteraturen som national ejendom. I det hele taget som nogen som helsts ejendom. Litlive er baseret på gaveøkonomi. Det er jo gratis! Nationalitetsspørgsmål og kánon... Jeg tror ikke, det er det, der interesserer os primært.«
I vår tidsalder er stillhet det perfekte middelet for å skape forvirring og kanskje også panikk. Du har en konstant strøm av informasjoner og stimuli som kommer mot deg fra alle kanter. Det å kutte av kilden til alle de ubrukelige inntrykkene skaper utvilsomt interessante situasjoner.-- Einstürzende Neubautens Alexander Hacke i dagens Morgenbladet. Intervjuet kan leses her, uten login.
Långkoken är många, och tidsåtgången i många fall större än vad vi idag helst ser, men inte desto mindre finns här rustika och användbara recept på till exempel kyckling och fisk som torde kunna ge inspiration till den som tröttnat på slentrianmässiga tillagningsmeteoder (eller den som fruktar för sitt förstånd om någon skulle säga "GI" en jävla gång till).-- Nils Olsson om Alice B. Toklas kokebok i Litlive #51, hvor Peter Borum skriver om Torben Krogh, Nora Simonhjell om Marit Tusvik og Martin Larsen om Lotta Lotass.
Konglomeratenes økte kontroll over mediene har farlige politiske og intellektuelle konsekvenser. Det er ennå tid til å ta kontroll over og snu denne globale trusselen.-- André Schiffrin i en artikkel om småforlagenes stadig viktigere rolle i opprettholdelsen av en demokratisk og intellektuell offentlighet.
Jeg begyndte at spørge mig selv om mine idiosynkrasier gjorde mig til en stærblind læser og om hvad der var fat med mine smagsløg? Var de blevet puristiske i en askets mund? Og hvad var det for nogle aversioner? Hvor kom de fra, kunne jeg underbygge dem?-- René Jean Jensen konfronteres med sine egne smaksløker i anmeldelsen av Adda Djørups noveller. I Litlive #50 skriver dessuten Linda Östergaard om Mara Lee, Mai Misfeldt om Thomas Boström, og Astrid Fosvold om Izzet Celasin.
Og det fins lover så enkle
at hvemsomhelst kan fremsi dem
liv så vanskelige
at ingen lov har rett til å kreve dem inn
Wallenstein mener at vi istedenfor å stille oss spørsmålene «hva er avant-garden?» eller «hva har den vært?», burde spørre: «Hva kan den bli?»-- Annelie skriver om Rett Kopi her.
-- Elin Høyland om Kate Pendrys forestilling Dead Diana: Decade, som jeg så i går - en seanse som ganske raskt røsket meg ut av det kritisk distanserte moduset.
Pendry kjem inn i det mørke rommet og glir diskret prinsesseaktig inn i spotlightglorien: «This is not theatre,» byrjar ho, og insisterer vidare på alt dette ikkje er, og at ho, Kate Pendry, er her som medium, og berre det. Så brakar det laus. For medium har ikkje av- og på-knappar slik tv har, sjølv om framsyninga er som ei reise i kosmisk kanal-surfing, med spedbarnsgråt, engle- og demonbrøl som apokalyptisk skiftande forteikn.
Poesien er litteraturens mest demokratiske genre. Den er så lett tilgjengelig. Dessverre finnes det en massiv motstand mot å erkjenne dette enkle faktumet, ikke minst i norske medier. Hva betyr egentlig medienes massive motstand mot poesiens tilgjenglighet? Jeg er ikke sikker, men jeg har en anelse.-- Trond Haugen avslører at den største poetry swindle i dag er at vi lures til å tro at man må være ekstraordinær for å lese poesi. I Litlive #49 har han også skrevet om Ingrid Storholmen, og ellers skriver Ulf Karl Olov Nilsson om Markis de Sade, Kristine Kabel om Morten Søkilde, Johan Dahlbäck om Daniel Sjölin og Lars Bukdahl om Max Frisch.
En vän till mig som arbetar med hälsoekonomi berättade en gång om en föreläsning hon varit på med jobbet. Föreläsaren hade talat om hur viktigt det kan vara för människor med böcker, hur böcker kan berika människors liv, hur en bok faktiskt kan göra en människa friskare. Men inte utan förbehåll: om läsning ledde till lust på mer läsning istället för lust på det riktiga livet, då kunde hälsovinsten visst inte garanteras.
-- Fra Linda Östergaards anmeldelse av Marie Norins roman kupa i den nye utgaven av Litlive, som kan anbefales til alle med usunne lesertilbøyeligheter. I Litlive #48 skriver også Peter Borum om Deszö Kosztolányi, Sissel Lie om Torild Wardenær, Martin Larsen om Bruno Schulz, Astrid Fosvold om Mirja Unge og Lilian Munk Rösing om Marius Nørup-Nielsen.
Dessuten er Litlives kalender etter beste evne oppdatert med august måneds litterære livearrangementer i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark.Jeg husker åssen det var, i den siste tida før oppbruddet, jeg leste disse fordømte avisene og tidsskriftene, jeg leste bloggene til disse moralske selvskryterne, der kom dritten deres i hvert fall fram, tydelig, straks de fikk et "nytt medium" å boltre seg i, så trodde de seg å være moderne, og da mistet de all sjølkritisk sans. Man finner dem gjerne knyttet til diverse litterære miljøer, innen akademia, og kunstnerkretser, ja det er ikke måte på hvor flotte meningsmennesker de er. Jeg blir bare kvalm av disse tullingene. Det skulle ikke forundre meg om det er lesningen av alskens artikler og blogger gjennom de siste tre årene som har gjort at jeg nå blir mer og mer overbevist om at jeg er kreftsjuk. Noe mer sjølskrytende enn bloggerne skal man leite lenge etter.-- fra Thure Erik Lunds Inn (2006).
Ja, i min egen dumhet kom jeg. Og jeg fant stor skjønnhet. Og jeg fant stor forvirring. Han var så voldsom og dyktig, Brixvold. Han var så unnselig, fin og beundringsverdig. Jeg blusser, søster. Men aldri fant hun ham til meg. Kjære venninne, jeg er trøstesløs. Siger hun.-- Kari Løvaas tøyer anmeldelsesgenren i sin tekst om Jeppe Brixvolds roman Forbrydelse og fremgang i Litlive #47. Dessuten anmelder Espen Stueland Lone Hørslevs nye diktsamling Lige mig, Nils Olsson skriver om J.R.R. Tolkien og om den svenske statsministerens litterære preferanser, Henning Gärtner aktualiserer Valerie Solanas' SCUM-manifest med en anmeldelse av Sara Stridsbergs Drömfakulteten, Mai Misfeldt søker tilflukt i de tre første H Press Miniatyrer, og Lars Bukdahl deler ut en pris til Hans-Erik Larsen for hans diktsamling Og så til mennesket.
Jag har försökt tänka efter vad jag har lärt mig av den gångna debatten. För det första att det är ytterst fåfängt att försöka vara nyanserad i sådana sammanhang. För det andra att den mest sakliga och fortfarande fungerande debattekniken under sådana förhållanden är att tiga. Att inte tiga är dock tveeggat för alla inblandade. När Johan Lundberg utmålar exempelvis mig som en betydelsefull kulturell makthavare fungerar det ju, krasst sett, bara som PR för mig.Misforstå meg rett: det er fint med diskusjoner omkring poesien, og det har blitt sagt interessante ting fra flere kanter, men det virker altså ikke spesielt konstruktivt på meg med skyttergravskriger.
Hvorhen retter De Deres daglige handlinger, beslutninger, planer, overvejelser osv., hvis ikke mod et præcist eller vagt håb?-- fra Max Frisch' Spørgeskemaer, oversatt av Maja Lee Langvad, som kom til meg fra Babelbogklubben i dag.
I følge østerrikske Der Standard er dette et forsøk på å nedskalere en forfatterpersonlighet som har "vokst seg selv over hodet". Daniela Stigl skriver at Jelinek går fra det monumentale til den levende verden.
Romanen heter Neid ("Misunnelse"), og er en oppfølger til Lust ("Begjær") og Gier ("Grådighet") i en serie Jelinek skriver om de syv dødssynder. I følge Der Standard begynte nettromanen som et estetisk eksperiment, men den er også blitt et utfall mot "litteraturbransjen hvor forlagene stiller seg mellom forfatterne og leserne".
PILOT ønsker å fange opp talenter som kanskje ellers ville brenne inne...-- Ny antologi på vei, redigeres av Bjørn Aagenæs & Thomas Lundbo. Og se hva de skriver:
De utvalgte bidragene vil bli presentert sammen med tekster av de beste debutantene fra de andre nordiske landene. Blant yngre forfattere har det vokst fram en halvoffentlig blogg- og tidsskriftssfære for utveksling av litteratur og litteraturkritikk på tvers av de nordiske grensene. Ved å presentere tekster fra de andre nordiske landene, ønsker Damm med PILOT å speile noe av den bredden som finnes i den unge nordiske litteraturen. Og la de norske debutantene inkluderes i et større nordisk litterært fellesskap, der likhetene er større enn ulikhetene.... Men hey - det er visst håp for oss gamle og talentløse også: the SHÄDY ÄCRES publishing house har utlyst en alternativ konkurranse.
Æstetik og terrorisme er nært forbundne størrelser. Hvordan? Ved at den europæiske avantgarde talrige gange siden det forrige århundredes begyndelse har findyrket båndet mellem chok, revolution og kunst: Kun det eksplosive kunstværk kan overhovedet ses og sanses i strømmen af kedelig, mainstream og, værst af alt, borgerlig kunst.-- Mikkel Bruun Zangenberg anmelder Mikkel Bolts Den sidste avantgarde på Kornkammeret, som nå også publiserer anmeldelser.
Antropofagisk sf.Nåh. Vær ikke for trygge. Beware, sier jeg dere: en antropofagisk revolusjon er på vei, om man skal tro det jeg var vitne til i påsken, på Hausmania. Hold et øye med denne multipliserte dramatikerens kokekar.
En bevægelse startet af forfatteren Ivan Carlos Regina i 1988, og navngivet efter de første brasillianske modernister, der kaldte sig "Menneskeædere". Idéen gik ud på at vinde international bevågenhed, idet man mente, at mere avancerede kulturer retfærdiggjorde lokale udtryksformer. Desværre fandt bevægelsen hverken markedsgrundlag eller markante udtryk. Dens grundlæggende fejl var at prædike forældet modernisme og tilegne sig et xenofobisk image. Bevægelsen nedlagdes officielt i 1995.
Hva om en del av prosedyren med å teste de amerikanske presidentkandidatene inkluderte offentlig tortur? Hva med en direktesendt «vannbrettet»-testing av kandidatene på plenen utenfor Det hvite hus? Kun de som holder ut lenger enn Mohammeds to og halvt minutt vil på middelaldersk vis være kvalifisert for en stilling som leder av den frie verdenen…
Så vil vi få en verden uten kabler, lovte han, på Fabrikken her i Oslo i går kveld, hvor han fremførte sitt "industrial stand-up comedy"-show "Rede/Speech".
N ä r d u v a r v a r d u
m a g e r s o m l j u s
i m i n a a r m -
a r a v
v e t e a v g a r n j a g
v e t i n t e
v e m d u v a r
Dette er mitt legeme,
skapt for å favne,
naglet til smertens tre,
et, ravne!
– If you want, we can delete the recording! tilbyr jeg og tar et skritt frem. Straks farer tre hender avvergende opp, og sjefen snur til og med ryggen til for ikke å få øye på meg. – Please wait! Vi fryser, det begynner å bli temmelig anstrengende, dette. I prinsippet skulle vi jo bare avlevere et brev, ganske enkelt, i den europeiske teatertradisjonen, hos Shakespeare eller Ibsen, tar slike ting bare et øyeblikk.-- denne ukens Morgenbladet bringer historien om da Bob Nielsen og Thomas Altheimer ble holdt tilbake av det iranske regimet.
Jeg skulle ønske det var unødvendig å påpeke at alle vurderinger ikke er like gyldige, og at ulike kulturbrukere bedømmer kunst på ulike måter. Det betyr ikke at de såkalt folkelige vurderingene er uinteressante. Tvert imot. Som oftest gir de uttrykk for et genuint engasjement og et oppriktig ønske om å formidle en opplevelse til andre. Samtidig har ikke alle som ytrer seg, forutsetninger for å sette verket inn i en tradisjon og å sammenligne og vurdere det i forhold til andre verk i samme tradisjon ... I dag er det nettopp den analytiske og faglig funderte kritikken som er under press. Litteraturviteren Cecilie Wright Lund har i flere studier vist at selv om kulturstoffet i norsk dagspresse har økt, har argumentasjonsnivået i anmelderiet sunket. De grundige analysene har måttet vike plassen for overfladiske forbrukerveiledninger, spesielt i de store avisene.-- sier Anne Merethe i en kommentar i dagens Aftenposten. Liknende problemstilling her.