Før jeg reiste til Århus for å delta på Verbale Pupiller, leverte jeg
en anmeldelse av Ingrid Storholmens
Siriboka. Det tok litt tid før den kom på trykk, men det som kom frem av kommentarer og lesninger under
Litlives Kritikersalon om boken, er altså ikke innreflektert i anmeldelsen min.
2 kommentarer:
Deler av en linje har falt ut i nest siste avsnitt. Det jeg skrev var følgende:
Om tilhørighet. Boken forholder seg til grunnleggende spørsmål i forbindelse med betydningen av arv, slekt, familie, moderskap, historie, identitet – ulike former for tilhørighet. Idet hun skriver frem sin slektning Siri, skriver Storholmen frem en forestilling om et liv i en tid hvor individets forankring i større grad tas for gitt, og som i større grad er fokusert på slektens overlevelse. Dette i motsetning til det nåtidige skrivende jeget, som slett ikke har noe enkelt og entydig forhold til det å forholde seg til sitt opphav: ”Jeg skriver fordi jeg er redd for å høre til / og for å aldri gjøre det / Om morgenen våkner jeg svett av skam / over at jeg i marerittet spiser Siri / river løs store biter av kjeven, kinnet og eter henne / mens hun ennå lever // Jeg skal tvinges til å se på mitt liv som et arvestoff / med blodsbånd å kante bunaden med”.
Her er teksten slik jeg skrev den, i sin helhet.
Legg inn en kommentar