Et eget rom

... for kritikken? Les Susannes kommentar til seminaret om "Den gode kritikken", hvor hun blant annet skriver følgende:

"Pussig nok har hele seminaret nå beveget seg henimot en lystfylt fokusering på verket, Pollens roman, og vekk fra de små kontekstavhengige og dermed en smule mindreverdige, uselvstendige kritikktekstene som vel egentlig skulle være seminarets kjernepunkt. Det feminiserte, annengjorte blikket som Enge, Løvaas og Stenstads tekster representerer, kan vel heller aldri erklære seg autonomt: Disse tekstene kan aldri inneholde noen strålende hemmelighet – men kan de få et eget diskusjonsforum, en smule på avstand til Kunstens mektige skygge? Det er tvilsomt, ser det ut til. Og det er da åpenbart at den kommenterende teksten ikke er fri (eller skulle ønske seg fri) fra sitt objekt. For kritikktekstens særlige kvalitet er at den dekker et mellomrom, den representerer en form for mellomromsblikk som pendler mellom anmelderens personlige klangbunn og verkets utsigelse. Men etter formiddagens drastiske perspektiver på endringer i offentligheten, så har den gode kritikktekst vitterlig bruk for et eget rom i verden, et rom hvor den kan forbli i fokus og hvor også kritikktekstens materielle eksistensbetingelser – tidspress, spalteplass, redaksjoners krav om infotainment, kommersialisering – kan diskuteres uten digresjoner à la jublende knefall for det litterære verkets mysterium."

Og Christer oppsummerer seminaret på Kritikerlagets nettside, hvor man for øvrig finner både Karis og min anmeldelse av Pollens Kallemann, lagt ut til allmen beskuelse.