Nytt fra arbeidslivet

Følgende melding lå i mailboksen min da jeg kom på jobb i dag:

Nå er det en kaffekopp som har kjørt veldig mange turer opp og ned i
bygget med heisen, blå kopp med en skvett kaffe. kaffen har en lysebrun
farve, antageligvis som følge av melk. vet ikke om det var sukker eller
sukketter i

vktmstr

Hybris på hybridsykkel

Etter en tiårsperiode til fots har jeg blitt sykkelfantast, det er helt sant! Mens jeg sitter her og skriver har jeg egentlig mer lyst til å kaste meg på min oooh så stilige sorte hybridsykkel og suse nedover Torshovdalen med musikk i ørene - faktisk har min store og relativt nyoppdagede forkjærlighet for fart foruroliget meg en smule i det siste.

Og så skjedde det altså, det jeg en stund har fryktet, men ikke helt på den måten jeg har fryktet, heldigvis, for som bysyklist har jeg vært mest opptatt av å passe meg for folk og biler og trikker og busser og barnevogner og bikkjekrek, mens det som bråstanset meg i min forsøksvis kontrollerte ville ferd, var et hull i asfalten. Au.

Dermed var jeg temmelig mørbanket og shaky da jeg møtte opp til avtalt tid på utestedet Ett glass for å ta ikke bare ett, men kanskje to-tre glass, men mirakuløst nok var jeg, bortsett fra skrubbsår på haken og hendene, like hel etter å ha stupt med hodet først over styret. Min fødselsdagsfeirende venn og jeg var enige om at jeg heretter burde bytte ut sykkelhjelmen med en heldekkende motorsykkelhjelm og ikle meg vernedress, så jeg fritt kunne dyrke min lidenskap - som et fryktløst pansret prosjektil kunne jeg rase rundt og skremme både vannet og vettet av alt og alle på min vei.

Litt senere på kvelden ble jeg servert flere historier om sykkelulykker. En hyggelig fyr som skal få lov til å være anonym, betrodde meg at han en gang hadde syklet i beruset tilstand, og fått det for seg at det ville være en god idé å knipse noen fine bilder med det medbragte speilreflekskameraet. Ellers er noe av det jeg husker best fra den gangen jeg fulgte forelesninger i litteraturvitenskap, at en av professorene fortalte en anekdote om Samuel Beckett. Fritt etter hukommelsen: at Beckett en gang skulle ha sagt, eller skrevet, at det perfekte menneske var en person som kunne sykle og lese the Times samtidig, hvilket ville være å regne som en total simultan beherskelse av kropp og ånd.

Sykkelen, dette fremkomstmiddelet som likner et liggende åttetall, det matematiske tegnet for uendelighet, spilte for øvrig en viktig rolle i det forrige århundrets avantgardekunst. Hvor jeg tar det fra? Herfra.

Hjertelige gratulasjoner

til Steinar, i dag!

Bristeferdig

Det var bare å gi seg over til tilfeldighetene med sitrende ubestemthet og åpen frakk. Når hans korpus slik var ute på egen hånd med personligheten som en blå ballong i det indre og sjelens skosåler fintende bak kneskålene, var lykken nær ved å briste.

-- Karin Moe: Blove 1. bok

Skriversken sier

Jeg mistenker det ubegrensede for å være det alminnelige menneskets mål.

-- Karin Moe: Blove 1. bok

Guess who?

Du siger, du er forfatter?

»Ja, men jeg vil være ligeglad, hvis jeg kommer til at lave noget andet. Jeg vil befri mig selv fra den situation, hvor det bliver en smerte ikke at kunne skrive noget. Jeg gider ikke have det problem, og derfor har jeg også været ligeglad med, hvilket medie jeg producerede indenfor«.

Get used to it

This part of life is work.

(Lyn Hejinian)

Sprechen sie Deutsch?

Sprechen sie Gutamål?

Sain sang

Hjärte singar gildast när dei bristar.
Hjärtes sang jär nidurstämd u rainast da.
Sainar ädelros sum någen mistar
- dauden skraidar kald u eisengra.
Teiden sjaudar, teiden skorrar ille.
Vävald vissnar, veine daunar av.
Sine jär dei äili lungt u stille,
sine jär dei nauge till a grav.

-- Gustaf Larsson, fra Gutniska dikter (1961)

I'm not here

Jeg hører ofte på musikk når jeg skriver. Denne gangen er det ikke tilfeldig at det er Radioheads Kid A som surrer i bakgrunnen, tildelt rollen som igangsetter. Det første essayet i Gunnhild Øyehaugs Stol og ekstase, med tittelen ”Her er eg”, sirkler omkring Radioheads ”How to Disappear Completely”, fra albumet Kid A, så dette er ikke en avledningsmanøver, det er snarere rett på sak. ”I’m not here / This isn’t happening” synger Thom Yorke, og Øyehaug skriver videre fra de linjene, som det er umulig å få ut av hodet når man først har hørt Thom Yorke synge dem. ”Som eit katastrofemedvit: det er noko ein kunne tenkt akkurat i det bussen misser veggrepet i ein glatt sving i ein fjellovergang...”

Og med essayet om Radiohead er Øyehaug tilsvarende rett på noen saker som opptar henne i flere av tekstene i denne boken – spørsmål omkring identitet, ikke-identitet, virkelighet, uvirkelighet, og lengselen etter å bli rykket bort: ”Rimbaud, som mislukkast gong på gong i å forsvinne, skreiv ikkje om anna. Om å bryte opp. Om å ikkje vere den ein er der ein er. Lengt etter søvn.”

03.07.06: Mer her.

Free your mind

Det sier sikkert noe om hvor sjelden jeg er på teater, men jeg tror det er første gang jeg har blitt tildelt en billett med navnet mitt på. Jeg måtte riktignok ikke legitimere meg ved inngangen, men jeg antar at det betyr at det var jeg som var og så Karrierekonst... Hæ? Karrierekonstruvismer står det på billetten, men stykket het altså Karrierekonstruktivismer eller Free your fucking mind, det ble visst litt for langt eller vanskelig for billettkontoret, men altså, der var jeg, og Kari, og en rekke andre folk, en regntung og lummer onsdag formiddag, på dramatikkfestival, og så debutforestillingen til den tohodede, firehendige, firefotede etc. Julian Henning von Gärtner Blaue, regissert av Tore Vagn Lid, og med skuespillere fra Den Nationale Scene i Bergen. Og det angrer jeg slett ikke på at jeg gjorde, det var vel verd sykkelturen, de sure kronene og den tapte arbeidstiden. Apropos, I better get going...

Nyhetsoppdatering ved midnatt

Afghanerne har avsluttet sultestreiken, etter nesten fire uker. Her og her ser de glade ut, her virker de mer utmattede.

Men i Oslo fengsel sultestreiker de identitetsløse - mer om det her.

A ghost in my mailbox?

Noen, eller noe, har sendt meg en mail om ingenting, ingensteds fra. Det eneste som gjør at det kan regnes som en mail, er at det i stedet for avsenders navn står en enkel tankestrek, samt at den er registrert innkommet 20:59. Ettersom den ikke kommer noe sted fra, kan jeg ikke svare. Som e-postleseren forteller meg: ”- is not a valid e-mail address”.

Mind your head! Bonniers er ute med kniven igjen!

Det er skummelt å være offline, man vet aldri hva som kan skje mens man er borte. Da jeg tok en liten pause i familiehyggen denne helgen, for å se om noen ute på nettet ville meg noe, var dette blant det som møtte meg. Det minner veldig om noe som skjedde i Danmark omtrent på denne tiden i fjor? Hm! Jeg har mine teorier om hvem som står bak.

Røynda?

There, there - just cause you feel it, doesn't mean it's there. But that was so real. Or is that the biggest lie?

Og by the way, hvem er the Real Claws? Er hun rett og slett nåla i høystakken, umulig å finne?

Something is rotten in the state of Norway

I dag tidlig aksjonerte politiet mot de sultestreikende afghanerne i Oslo. Få timer etter var de tilbake ved Domkirken, og sultestreiken fortsetter. Her er dokumentasjon. Alle som befinner seg i hovedstaden oppfordres til å møte opp her i morgen.

For en gangs skyld har jeg lyst til å sitere Bill Gates: "med stor rikdom kommer stort ansvar".

Oh no oh no oh no

dette kan vise seg å være highly addictive, jeg har klart å holde meg unna til nå, men så kom det en pusher med noen fristende saker, og her ligger en av mine absolutte favorittlåter, og det er mer, det er mer, det er mer, det er mer, det er mye mer...

You talkin' to me?

Ingen som sulter i oljestaten?

Den "rød-grønne" (=gusjebrune?) regjeringen vil ikke møte de sultestreikende afghanske asylsøkerne. Og det kan man jo godt forstå - for i det øyeblikket de utsetter seg for disse menneskenes ansikter, risikerer de å bli konfrontert med sin egen empati, sin egen ansvarlighet.

08.06.06: SVs utskremte, Heikki Holmås, uttaler til Aftenposten: "Jeg håper virkelig ikke at folk skal dø (...)"

Aksjon her. Mer info her og her og her. Og Susanne tipser om dyster lesning her. Og her har Kari en kommentar.

Postfestivaldepresjon

er neppe en vitenskapelig diagnose, men det skjer hver gang. Etter fire dager med overdose litteratur, alkohol og sosialisering, kommer nedturen, en slowing of all vitality. Men godt da, at Sigrid Undsets Garden Party strengt tatt aldri tar slutt.

(Og om det skulle bli stille der, kan man for eksempel ta seg en tur hit. Og i morgen burde man ha tatt seg en tur hit.)

Spooky har mobilkamera

Kritikerseminaret var over fredag ettermiddag, men litteraturfestivalen var langt fra over av den grunn. En stund så det ut til at det medregnet meg bare ville komme to publikummere til Susannes intervju med Mara Lee, men så veltet det inn en gjeng med folk et par minutter over tiden, og hvordan det forløp kan man lese mer om her.


På Banknatta-arrangementet fredag kveld ble man tvunget til å velge mellom Katarina Frostenson, Caroline Bergvall og Pablo Henrik Llambias m/trio, som var satt opp mer eller mindre samtidig i hvert sitt rom. Hvilket naturligvis førte til at publikum ble langt mer glissent enn nødvendig på samtlige arrangementer. Jeg valgte Llambias m/trio - og hva for en heftig happening det var, får man et visst inntrykk av her.


Lørdag kveld var det duket for en annen happening, da Terje Dragseth m/duo kjørte sitt show, en avsindig forestilling som delte publikum minst i to. Noen ble forargede og gikk sin vei, noen mente mannen ikke kunne spille, noen mente han var en rendyrket machoposør? Mens noen andre igjen, blant dem yours truly, syntes dette var det sterkeste som hadde skjedd på Lillehammer siden Llambias m/trio, og hadde det riktig fint med den intense, dypt alvorlige ironikeren på scenen, som m/duo til tider kunne minne om Holy Toy.


Det var for øvrig kunstnerisk leder Birgits siste kveld på Lillehammer. Det var ingen fra festivalens styre som gjorde det, så hun takket seg selv for innsatsen. Hun fortjener virkelig anerkjennelse for de tre årene hun har arbeidet med Sigrid Undset-dagene. På vegne av alle oss her i Englegården (jeg, jeg og jeg): TAKK, BIRGIT! Og lykke til i Stavanger.


Lørdag kveld ble sen. Den ble til søndag morgen. På et tidspunkt befant jeg meg i bakgården til Haakons pub, også kalt "Den lille brune". Jeg ble stående og diskutere life but how to live it med med en hyggelig og kunstutdannet lillehammerdame. Siden fortalte Øyvind Berg en masse historier om en viss Johnny Bodø, de hørtes totalt usannsynlige ut, men han påsto at alt var sant, han hadde funnet det på nettet. Tror ikke han kan ha samme nett som meg.


Av og til dukker det opp bilder som jeg ikke kan huske å ha tatt.

Lost in Lillehammer

Aarets kritikerseminar er over. Det var simpelthen fantastisk. Kate Pendry, Eivind Roessaak, Pablo Henrik Llambias, Mara Lee, Caroline Bergvall, Svein Jarvoll. Og som ikke det var nok, fikk jeg ogsaa med meg David Levi Strauss som snakket om fotografiene fra Abu Ghraib.

I dag skulle jeg egentlig ha reist hjem, men jeg blir visst her til i morgen. En forfatter jeg kjenner bestemte seg for aa dra hjem en dag tidligere enn planlagt, saa jeg fikk overta hans hotellrom, som noen visstnok allerede har betalt for. Saa naa har jeg sittet i forfatterens hotellsofa, spist forfatterens hotellnoetter (en aapnet, halvspist boks med chilinoetter), bladd i forfatterens nesten ukegamle avis, brukt forfatterens hotelltoalett og betraktet ansiktet mitt i forfatterens hotellspeil. I natt skal jeg sove i den av hotellrommets to senger forfatteren visstnok ikke har sovet i. Av en helt annen forfatter har jeg faatt en ubrukt matbillett, som jeg snart skal bruke i Tapasrestauranten.

Jeg gikk ned i forfatterens hotellresepsjon og spurte om det var mulig aa komme seg paa internettet derfra, men det viste seg at forfatterens hotell for oeyeblikket var uten forbindelse. For aa faa sjekket mail og skrevet dette, maatte jeg gaa tilbake til det hotellet jeg bodde paa i natt, hvor de har forbindelse, men hvor de av en eller annen grunn ikke har vokalene ae, oe og aa.