"I Tromsø svinger det mer enn noen gang, en av tre tromsøværinger kan gå ut samtidig. Byens nerve er de mange kafeene som kranser Storgata, og hvor tromsøværingene møtes i lunsjpausen, på ettermiddagen og etter kino for å prate sjit. Fredagspilsen varer gjerne helt til klokka fire på natta. På lørdagsnatta er Storgata en myldrende maurtue, og temperaturen på dansestedene tropisk. Bleike tar vi oss inn på søndags ettermiddag over et glass caffé latte. I Tromsø finnes noe for enhver smak, fra det trendy og minimalistiske, over det brune og vinterkoselige til det rustikke og lokale. Natteløvene finnes i alle aldre, og antrekk er ikke så viktig. Kom som du er, det gjør vi tromsøværinger!"
Nåja. Jeg liker heller å tenke at det er dette som venter meg i morgen:
Se kommentarfeltet for mer info om Tromsø!
3 kommentarer:
Herregud, menneske - er ikke du kritiker - voks opp, slike glansbilder er bare....ja...glansbilder...
L.
Kjære L. - hvem du nå er - for feig til å skrive fullt navn i alle fall...
Har du ingen sans for ironi?? Tror du ikke jeg gjenkjenner et postkort når jeg ser et?
Kjære L. - og alle andre som måtte finne på å lese denne bloggen -
Dagen før avreise var, slik dager før avreiser pleier å være, preget av stress, arbeidspress, stress, frenetisk koffertpakking, stress, søvnmangel, stress og mer stress. Tanken på det forestående møtet med Tromsø føltes i overkant påtrengende realistisk.
Befriende da, å forestille seg Tromsø som et surrealistisk blått sted, og reisen opp med fly som en slags himmelfart. Destinasjon Tromsø? Haha, ja! Gi meg dette blå blå blå!!!
I virkeligheten var Tromsø naturligvis et kaldt, grått, vått sted, en helt vanlig norsk by med fjell og sjø rundtomkring. Vi bodde på hotell Grand Nordic, som var et helt vanlig nord-europeisk hotell. Leif og jeg snakket om Liv Lundberg helt øverst i det fine nye Tromsø bibliotek, for et litt glissent men interessert publikum, og etter å ha sett Morten Wintervold vinne poesislammen, for øvrig moderlig-hysterisk ledet av Diva Hjort m. sønn, ble det en relativt sen kveld som medførte en liten hodepine dagen etter - Ordkalotten var med andre ord en helt vanlig litteraturfestival.
Men hyggelig var det, til tross for den noe påtrengende realismen. Ikke minst hyggelig å treffe min gamle til-tromsø-med-familien-utflyttede venn Thomas igjen. Oslo venter på dere, Thomas!
Beste hilsen
Mariann
Legg inn en kommentar