Utopisk kultur?

Disse linjene falt nettopp ut av min anmeldelse av Erling Kittelsens Mottakeren:

Kulturen gis betydning som et mulig møtested, hvor man kan komme forbi konfliktene. Et sted i den nye samlingen skriver Kittelsen endog at ”Et land med kultur / kan ikke krige / eller invaderes”. Hva slags kulturbegrep opererer han så med? Er ”kultur” å forstå som en urealisert utopi? Om ordet ”kultur” viser til den blandingen av kunst og inngrodde folkelige (u)vaner som vi vanligvis tenker på, og som vi tar for gitt at vi har, er det jo en innlysende usann (eller ironisk) påstand at kultur er uforenlig med krig.

....og er litt ubekvem med det jeg endte opp med å skrive til slutt. Sympatisk generøsitet, ja, men naiviteten... Er det sympatisk å være naiv? Hm. Denne ble visst litt for snill, eller snarere for dvask, for ingenting, satt ut av for megen godhet? Urf. Noen ganger får man det rett & slett ikke helt til.