Uinteressert & uinteressant?

Nå som bokhøsten er i gang, tar det gjerne lang tid fra jeg har levert fra meg en anmeldelse, til den står på trykk i avisen. Før helgen hadde jeg hele fire anmeldelser som lå i kø et eller annet sted hos Aftenposten, nå er det bare tre, ettersom anmeldelsen min av Helge Torvunds nye bok Opp i dagen kom på trykk på søndag. Det er den andre boken jeg anmelder av Torvund på under ett år, og det bør nok være den siste av hans bøker jeg anmelder, med mindre han (eller jeg) en eller annen gang i fremtiden gjennomgår en total transformasjon, for jeg mener visst det samme hver gang. Not my cup of tea, rett og slett. Denne min siste Torvund-anmeldelse forholder seg for øvrig indirekte, på et eller annet vis som jeg ikke helt har oversikt over, til Kjetil Røeds artikkel "Tanker om litteraturkritikkens farer" fra mars 2004, hvor han blant annet gjør en kritisk lesning av henholdsvis min og Torvunds anmeldelse av Hildegunn Dales debutbok, Solkant fra 2003. Jeg fikk aldri somlet meg til å svare Kjetil, selv om jeg gjerne skulle ha bidratt til den prinsippielle debatten han forsøkte å dra igang. Jeg er for øvrig helt enig med ham i at jeg argumenterte dårlig, det er ikke en tekst jeg er stolt av (snarere litt beskjemmet), men jeg synes fortsatt ikke Dales bok er spesielt interessant. Og nei, det er ikke noe godt utgangspunkt å være uinteressert, å måtte skrive om noe man opplever som uinteressant. Faktisk er også denne blogposten temmelig uinteressant, men jeg lar den stå, under tvil. Moralen: Hold on to your obsessions!