To be at loss in Rotterdam

Når poetene begir seg til språkets skog, er det med en uttalt ambisjon om å gå seg vill; langt inne i forvirringen søker de korsveier av mening, uventede ekko, merkelige møter; de frykter verken omveier, overraskelser eller mørke. Men jegeren som våger seg inn i den samme skogen i hissig forfølgelse av «sannheten», som holder seg til en enkelt sammenhengende sti som han ikke et eneste øyeblikk kan vike av fra uten å stå i fare for å miste sporet eller å sette på spill den fremgangen han allerede har gjort, løper risikoen å ikke fange noe annet enn sin egen skygge. Noen ganger er skyggen enorm, men den forblir en skygge.

Paul Valéry


Den beste måten å nærme seg et ny by på, er å glemme kart og reiseguider hjemme. Som Valéry i skogen, risikere å gå seg vill. Gå av toget, for eksempel på Rotterdam Centraal, og ut i gatene, uten noe spesielt mål. Følge innskytelser, tilfeldigheter, intuisjon. Gå den veien som virker mest innbydende eller interessant.

I en by kan man uansett ikke gå seg helt bort. Det er alltid noen man kan spørre, det kommer alltid et busstopp, en metrostasjon. Men selve poenget med å reise til et nytt sted er å ikke vite helt hvor jeg er, ikke vite hva som kommer rundt neste sving, ikke vite hvor jeg skal.

På denne måten opplever jeg også å finne ting. Rotterdam Centrale Bibliotheek, for eksempel, som jeg ramlet over på vei fra husbåt-herberget Hostel Boat the Clipper hvor jeg bor, ikke langt fra Blaak metrostasjon. Europas største bibliotek åpenbarte seg plutselig for meg, og nå starter jeg dagene mine her med noen timers arbeid i det svale, stille biblioteket hvor byen utenfor vinduene omslutter meg og virker som et rom for konsentrasjon.

Slik dumpet jeg også tilfeldig over Rotterdamse Schouwburg (Rotterdam City Theatre), hvor den 36. Poetry International-festivalen holder til, en stund før jeg måtte ha begynt å lete etter den. Hele det store og luftige teaterbygget er okkupert av poesifestivalen til og med i dag, og har vært det siden 18.juni.

Hvilken forskjell på Amsterdam og Rotterdam: når man går ut av togstasjonen i Amsterdam møtes man av et vanvittig turisthelvete. En totalt hysterisk blanding av kitsch, camp, trash, glam og gammel pittoresk arkitektur – et overbud av ”fristelser” som snarere virker frastøtende. Jeg flyktet bort fra det mest sentrale sentrum, inn i et rolig boligstrøk hvor jeg fant en liten kafé hvor det fantes noen fastboende, eller i det minste gjester som snakket nederlandsk.
I Rotterdam skal man faktisk jobbe litt for å finne et turistkart over byen. Og utvalget av postkort er sparsommelig. Her føler jeg meg ikke som turist, men som gjest.

Å bo i en husbåt er omtrent som å være på camping. Rommet er lite og trangt og består av to køyesenger og en liten vaskeservant. Heldigvis har jeg rommet alene, det frister ikke å dele det med tre til. Dusjen er ren, doen er ren, frokosten er helt enkel: brødskiver, melk, juice, kaffe, te. Ingen luksus. Men folket på båten er hyggelige. De som driver stedet bor der selv, med hund og kanarifugl. Mannen i huset leser på en bok med tittelen The Einstein Code ­- visstnok har det ingenting med Da Vinci-koden å gjøre. Gjestene er stort sett unge backpackere. Men en av dem, en liten fyr fra Paris, har bodd på båten en måned, og skal bo der en måned til. Hver morgen tar han på seg dressen sin, setter seg i bilen og drar på jobb – i et stort kjøpesenter, hvor han selger datautstyr.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å avslutte oppholdet i Nederland med to dager i Amsterdam, men nå er det mer fristende å bli her en dag til. Rotterdam er virkelig ikke en vakker by. Når jeg ser ut av vinduet fra bibliotekets sjette og øverste etasje, minner det litt om Oslo: en salig stilforvirret blanding av gammelt og nytt, som ser alt annet enn planlagt ut. Men Rotterdam er en interessant og utfordrende by – og av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det er lettere å tenke her enn i Amsterdam.