Kommentar om Biblioteket Gasspedal - opprinnelig versjon

Torsdag 26.05.2005 sto en svært forkortet og delvis omarbeidet versjon av denne teksten på trykk i Aftenposten. Denne opprinnelige versjonen skrev jeg ferdig en gang i slutten av april.

Litterære begivenheter i lite format

I 2003 lanserte redaktørtrioen Susanne Christensen, Øystein Vidnes og Audun Lindholm de første utgivelsene i Bibliote­ket Gasspedal, en serie med bitte små bøker. Det dreide seg om 20-siders utgivelser i A6-format ­– et format valgt med utgangspunkt i frustrasjon over ”form- og formatformateringen i norsk littera­tur”. Gasspedal ønsket å utfordre storforlagenes automatiserte oppfatning av hvor omfangsrikt et litterært prosjekt må være for å fortjene utgivelse i bokform. De fem første utgivelsene, med sterke tekster av Bjørn Skogmo, Vemund Solheim Ådland, Kestr Aschnitz, Monica Aasprong og Øyvind Ådland, var helt enkle, heftede lavbudsjettbøker, alle med samme sideantall, med omslag i sort-hvitt.

Ny giv
Den forfriskende annerledesheten til tross kunne dette konseptet også fort ha blitt en tvangstrøye. Men med de fire nyeste utgivelsene i serien sprenger Biblioteket Gasspedal sine egne grenser, og utvider prosjektet både hva angår bokformatet og det geografiske nedslagsfeltet. Det sjarmerende A6-formatet er beholdt, men forfatterne har denne gangen fått friere hender med tanke på sideantall, og omslagene fremstår en tanke mer påkostet, med tydeligere individuell design og fargetrykk. Denne overskuddspregede fornyelsen har antakelig en del med de økonomiske rammene å gjøre – forlaget har denne gangen i større grad innhentet offentlige og private støttemidler.
Mens alle de tidligere utgivelsene har vært norskspråklige, er nedslagsfeltet nå utvidet til å gjelde det skandinaviske språkområdet. Med trioen ”Avant Norden” vil Gasspedal slå ”et slag for nordisk utveksling og mot litterær provinsialisering.” De tre bøkene, med tekster på henholdsvis norsk, svensk og dansk, distribueres ikke bare her i landet, men også i Sverige og Danmark. Også her ligger det en utfordring til storforlagene: hvorfor utnyttes ikke i større grad vår evne til å lese de andre skandinaviske språkene?

Vitenskap på ville veier
Svenske Annelie Axén debuterer med ”Langz”, en snodig men interessant og velskrevet blanding av poesi, dagbok, krim og science fiction. I små avsnitt, med presise tidsangivelser av typen ”12:07 DEN TREDJE MARS 1997” som overskrift, møter vi jeg-fortelleren Langz, som er forsker, lingvist og innehaver av ”Langz Inc.”
Navnet ”Langz” assosierer jeg med navnet til regissøren Fritz Lang (1890-1976), mannen bak legendariske filmer som ”Metropolis”, ”M” og ”Dr. Mabuses testamente”. Tematisk sett kan Axéns bok sies å ligge tett opp til Langs filmer, med sitt portrett av en person som bokstavelig talt går over lik for sin forskning, for blant annet å ”bevisa en trippel glottalstopp i det naturliga språkbruket”. Og det er ikke bare pervertert språkforskning det dreier seg om – ”Langz Inc.” er også ute etter å skape et elektronisk generert etterliv. Den første prototypen fremstår som et mareritt av en fengselscelle: ”Jag trycker ned mässinghandtaget och öppnar dörren. Utanför står en skylt. Jag öppnar de andra dörrarna men möts bara av samma skylt: UNDER KONSTRUKTION.”

Reisen tilbake
Ved inngangen til 90-tallet var Pål Norheim del av den første redaksjonen av tidsskriftet Vagant, hvor han selv publiserte en rekke humoristiske og kritiske artikler (blant annet et uforglemmelig kurs i anmelderi). Siden bokdebuterte han i 1998 med ”Gottfried von Baaders dagbok”, som han fulgte opp med diktsamlingen ”Stemmegafler” i 2000.
Norheims nye bok, med tittelen ”Z”, er den desidert tykkeste Gasspedal-utgivelsen til nå, med sine 62 sider. Det er en nydelig bok, med korte prosatekster som ikke bare er godt skrevet, men også godt tenkt. Det handler om erfaring, hukommelse og refleksjon – og om kollektiv og personlig historie, med utgangspunkt i forfatterens reise tilbake til Afrika, hvor han vokste opp som barn av misjonærer.
Norheim reflekterer blant annet over sin oppvekst innenfor ”misjonens idé”, som han sammenlikner med dagens ”globalisering”: ”…utopien om ”den globale landsby”, lar seg neppe forstå ut fra fremskrittstanken, men kanskje ut fra misjonsbefalingen som tømt form? Oppgaven: å formidle til alle jordens folkeslag – ikke det glade budskap, men et hvilket som helst budskap.”

Teateret på verdensscenen
Boken ”The Democracy – Destination: Iraq” med undertittelen ”Fra teatret til verdensscenen”, dokumenterer omstendighetene omkring teateret Das Beckværks demokratiprosjekt, som her i landet skulle være kjent for lesere av Morgenbladet. Som en form for politisk performance pakket de to dresskledte danskene Nielsen og Rasmussen demokratiet, bestående av ”Det nomadiske parlament” ned i en koffert, for så å bringe det til Irak. Siden brakte de det videre til USA – på bokens siste side er demokratikofferten fotografert foran Det hvite hus i Washington.
Det er mye humor i teaterets tilnærming til verdensbegivenhetene, men likevel fremstår det politiske engasjementet som seriøst begrunnet. I en tid hvor verden skal ”demokratiseres” spør das Beckværk hva vi egentlig mener med demokrati, og gir også selv sitt svar, en utopi: ”Hva der bør gøres: I fællesskab frembringe en universel model og skabe et grænseløst netværk af dialog som basis for en ny form for folkestyre.”
Sjefen for Das Beckværk, ”VerkFührer Nielsen”, også kjent som forvalteren av forfatteren Claus Beck-Nielsens livsverk, er for øvrig blant trekkplastrene under litteraturfestivalen ”Sigrid Undset-dagene”, som i år avholdes på Lillehammer 24.-29. mai.

Blomster og brutalitet
Den fjerde og siste boken i denne svært leseverdige puljen med Gasspedal-bøker, er en gjendiktning. Arild Vange utga i fjor en oversettelse av den østerrikske poeten Peter Waterhouses debutsamling ”Mennsk”. Her har han gjendiktet ”Blomster” av samme forfatter, et langdikt hvor naturlyrikkens blomstersymbolikk møter en urban virkelighet, i skildringen av et slettelandskap i utkanten av Wien.
Vange presenterer samtidig et svært interessant intervju, hvor Waterhouse svarer på spørsmål om nettopp dette diktet. Intervjuet fungerer som en nyttig kontekstualisering og veiledning i lesningen.
Et sted skildres det brutale mordet på den italienske forfatteren og regissøren Pier Paolo Pasolini – og for meg fremstår dette avsnittet som det mørke punktet diktet søker mot. Koblingen av vold og estetikk virker vesentlig her. Blomsten, det organiske, naturlige, er ikke bare noe vakkert, men også truende: ”Verdens uro vokser. Alt skal bli blomst, vi stadig mer urolige. Byene er blomsterhav.”

Litterært engasjement
Selv om disse fire bøkene er svært forskjellige, har de det til felles at de i utpreget grad problematiserer, kommenterer eller refererer virkeligheten. Det er bøker som viser vilje og engasjement, slik Gasspedal-redaksjonen også gjør det, med sin virksomhet. Biblioteket Gasspedal gjør den norske (og nordiske) litterære offentligheten flere hakk morsommere og mer interessant. De innfrir til fulle de forventningene jeg hadde, og har endatil klart å øke forventningsnivået med tanke på hva som blir det neste.

Lenke til Biblioteket Gasspedal:
http://gasspedal.org