Et vesentlig dikt
anmeldelse av Terje Dragseth: Logg (2002)
av Mariann Enge
Terje Dragseths nye bok utgjør et høydepunkt både i hans forfatterskap og i norsk samtidslitteratur.
Da jeg leste de første sidene av Terje Dragseths Fundament for dannelse av kaos for to år siden, ble jeg simpelthen glad – glad for å møte en så vesentlig bok. Da jeg pakket Dragseths nye bok Logg ut av den polstrede konvolutten for noen uker siden, kom den samme gleden allerede ved synet av omslaget. Det er sjelden at omslaget på en diktsamling får meg til å klukkle og utbryte «Ja! Så bra!», men slik reagerte jeg altså ved synet av denne boken, hvor forfatteren selv poserer på forsiden som far, ute i hagen, ved siden av grillen, med ungen under armen, iført grillforkle og solbriller. Jeg konstaterte at jeg der og da, ved synet av det befriende selvironisk selvgestaltende omslaget, var fylt av en barnslig frydefull forventning – både til boken Logg og til den CD'en som Dragseth denne gang har vært så generøs å legge ved.
På CD'en har han fått med seg gruppa Kong Klang, som består av Lasse Myrvold (tidligere medlem av The Aller Værste) og Kristian Stangebye. Her er tekst og musikk likeverdige elementer i samhandling, og Dragseth demonstrerer til fulle sine kvaliteter som oppleser. Han hvisker, snakker og roper (i ropert?) med stor autoritet og nyanserikdom. Kong Klangs musikk makter dessuten å skape en stemning som fremstår som en mørk poengtering av noe av stemningen i boken.
Dragseth presenterer Logg som et dikt, ikke som en diktsamling. Dette lange diktet representerer ikke noe dramatisk brudd i forfatterskapet, men innebærer en fornyelse og en videreutvikling av en del elementer som finnes i tidligere bøker. Logg har mest til felles med Fundament for dannelse av kaos, som nå i enda tydeligere grad står frem som et vendepunkt, hvor man møter noe av den samme vidtrammende og selvransakende sivilisasjonskritikken som i årets utgivelse. Grafisk sett likner Logg også på Den sovende fra 1994, ettersom teksten i begge bøkene er midtstilt, slik at det dannes symmetriske former på sidene. Både i Den sovende og i Logg kan de fleste av disse formene minne om menneskeskikkelser – eller sjakkbrikker, assosiasjonsmulighetene er mange. Når det gjelder Logg kan oppsettet i menneskeliknende skikkelser oppfattes som en illustrasjon av det vi'et som fremtrer i boken.«Vi er / innstilt / vi er / påført / vi er / loggbok […]», lyder de første linjene.
Tidligere har Dragseths kjennemerke særlig vært inderlige jeg-du dikt, men det betyr ikke at vi'et i Logg kommer uforberedt. Allerede i debutsamlingen Offerfesten (1980) kan man finne et dikt som til en viss grad kan oppfattes som beslektet med Logg. Det heter «En pamflett» og innledes slik: «vi befinner oss i en askehaug / hvor / vi finner imperier på boks / og krig som ruster og ruster / vi finner en drøm om fullkomment / vi finner ingenting[…]». Mer åpenbart beslektet med årets utgivelse, er vi-diktene i Fundament for dannelse av kaos. Selv om diktene i den boken særlig kretser omkring et «det», gir den også en slags opptakt til Logg i og med tekster som denne: «[…] Vi er naturlige ødeleggere, og mens friskluftmaskinen vibrerer urent, / bestemmer vi oss for å tie. / Fordummer, elsker oss døende, / synger i de sovende, de rustne verdener vi er opphav til.»
Tittelen Logg gir assosiasjoner til skipsfart, ettersom det er derfra ordet har sin opprinnelse. En loggbok er i utgangspunktet en skipsdagbok. Det er vel særlig i det øyeblikket de som befinner seg ombord ser at det går galt avsted, at en slik bok blir betydningsfull – og allegorisk sett oppfatter jeg Dragseths Logg som en slags dagbok fra et skip som i beste fall er på ville veier, i verste fall er synkende. Mer bokstavelig talt kan Logg leses som en tilstandsrapport fra vår virkelighet, her, nå – i Norge, år 2002. Et «vi» kan fungere både inkluderende og ekskluderende, det kan være del både av maktspråk og motspråk.
Det vi'et Terje Dragseth utforsker i Logg lar seg ikke uten videre plassere eller definere, men gir inntrykk av å være en skiftende, flytende størrelse. Stort sett virker det inkluderende og allment, men ved flere anledninger dukker det opp noen avgrensninger – for eksempel der hvor «vi» settes i opposisjon til «de gråhårede barna» som «[…] med rustne røster / verbaliserer / balansert økonomi / reguleringssystemer / statlige korrekser […]». Inntar vi'et dermed en maktkritisk posisjon, i opposisjon til myndighetene, politikerne, maktmenneskene? I en viss forstand, kanskje, men vi'et fremstilles i neste øyeblikk som medansvarlig: «Vi stjernenavigerer personalforvaltningen / de forvokste barna har lyst på noe søtt […]». Andre steder betegnes også maktmennesker – til forveksling like «de gråhårede barna» – som «vi». Et eksempel: på oppslaget på side 14-15 plasserer Dragseth motkultur og makt mot hverandre på hver sin side. Teksten på venstre side kan grafisk sett minne om en bombe, og inneholder et vi som yter motstand i det små: «[…] Vi bemektiger oss en kvadratmeter nypløyd åker / drikker en øse brønnvann / kultiverer oss i kultisk skrift og paranoia […]». På motsatt side er vi'et fremadstormende, pengesterkt: «[…] Vi går langs polerte vegger / i det dystre parlamentets korridorer / med salige høytidelige miner og administrativ prakt […]». Her står to klart avgrensede «vi» i tydelig opposisjon, men navnet «vi», som de deler, lenker dem også til hverandre.
Selv om vi'et stort sett fremstår som kjønnsnøytralt, så blir det ved flere anledninger klart at det er et mannlig «vi» som taler. Mennene fremstår tildels som ganske infantiliserte og ufri: «Vi fantaserer om buksesmekken og kjønnshår / vi sutter på lepper snakker spontant om ingenting / vi er myndige og luftes i storbyparker / lener oss mot gravstøtter og grønnsaker / og vi sitter med kvinnen / drikker saft av plastkopper og er langhåra […]». Ellers aktualiseres mannligheten særlig i forhold til krigen, ettersom det er mannen som er kriger, eller vernepliktig, som det heter: «[…] Du og de andre sier vi / innfinner oss på stasjonen / melder oss som vernepliktige / som seg hør og bør […]». Så vidt jeg har kunnet se, finnes det ikke noe eksplisitt «jeg» i Logg. Men i linjen «Du og de andre sier vi» opptrer så å si et fravær av «jeg». Dermed gis det inntrykk av at det finnes et (militærnektende) «jeg» som er utskilt fra det vernepliktige «vi», men som her taler for vi'et, ikke for seg selv? Dragseths fremstilling av militærtjenesten burde for øvrig være grunn god nok til å nekte. Han skriver: «[…] en så uventa disiplin / vi må utføre ikke særlig modige men en smule redde / og andpustne i forvridde senger av jern / våkende mot treverket mot andre amputerte øyne […]».
Logg er i høy grad en politisk bok, blant annet ved at den etterspør muligheten av motstand, av motkultur. Den motstanden som «rapporteres» i diktet er generelt sett ganske puslete, og om ikke vi'et er direkte forbundet med makten, er det mange steder en resignert motstandsløshet som råder: «Vi er skygger av oss selv under lampene / i periferien av det registrerte hysteri / vi er birolleinnehavere i sentrum av vårt mørke / lytter til våre svarere / mens herr Skrekk og Gru inntar nye posisjoner / et tvangssyn vi applauderer i multimedia […]». Men om tilstanden som skisseres er preget av tafatthet, så er Dragseths lange dikt langt fra tafatt. Det har snarere noe heroisk over seg, en slags grandios, for ikke å si virtuos trass. Diktet slipper til et mylder av forskjellige stemmer og posisjoner – en form for babelsk forvirring – og denne forvirringen eller uoversiktligheten yter motstand i den forstand at teksten ikke uten videre lar seg assimilere. Samtidig er diktet preget av en dels giftig bitende, dels humoristisk ironi og selvironi. Denne ironien besørger en distanse både til makten og til motstandsløsheten, og utgjør i så måte et motspråk, selv om det er et motspråk som så å si rammer seg selv. Og selv om det er en dystopi Dragseth skriver frem, er det også en profetisk tone i diktet. Et eksempel er bokens siste side, hvor det står: «[…] Vi venter på roerne / på marathon / på alt det / som er i det som skal komme / de nye nettverkene av steinkjeder / nedbrytningen og reisningen i det […] slik også vi / slik også vi / er ventet».
Et annet sted går det profetiske over i et imperativ:
Vi vet at diktning er begynnelser
vi vet at flertallsendinger er relevante
vi vokser med snøen
i lag på lag av is
VI MÅ VÆRE FATTIGE NÅ
VI MÅ VÆRE FATTIGE
NÅ ER DET VIKTIG
Å VÆRE FATTIG
FATTIG SÅ DET KAN SES
SES TYDELIG
Den siste strofen er utskilt fra resten av diktet ved bruken av versaler, noe som må tilsi en vesentlig vektlegging. Jeg har tidligere lurt på om Dragseths bruk av store bokstaver skal indikere roping, men om man skal dømme av den vedlagte CD’en, hvor han fremfører disse linjene med insisterende, men dempet røst, er det i tilfelle bare et visuelt rop. «VI MÅ VÆRE FATTIGE NÅ» – imperativet kan leses ironisk, for eksempel som en kommentar til den offentlige fattigdommen som rammer alt fra kulturtilbud til sosialhjelpsmottakere – men ikke minst kan det leses som en antikapitalistisk oppfordring, i fullt alvor.
I det jeg setter Terje Dragseths Logg på plass i hylla, er det med en visshet om at det er en bok jeg kommer til å leve med i lang tid fremover. Med uforutsigbare intervaller kommer jeg til å ta frem igjen – noen ganger kanskje bare for å høre på CD'en, andre ganger for å lese boken på nytt. Kjære leser: har du penger, så løp og kjøp – er du blakk, så løp til nærmeste bibliotek!
Publisert i Morgenbladet 25. oktober 2002
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar