Kan man arbeide i en robåt?
torsdag, juni 30, 2005
Min kommentar om L&R-saken
Så vidt jeg kan forstå har ikke Aftenposten lagt ut kommentaren min om L&R-saken på sine nettsider, derfor legger jeg den ut her.
Er smal litteratur for kostbar?
Kommentar
av Mariann Enge
I Danmark er det duket for prinsipielle diskusjoner, etter at landets tredje største forlag har ”sagt opp” en ung poet på grunn av lave salgstall.
Torsdag 16. juni kunne avisen Information melde at Martin Glaz Serup hadde mottatt en brutal beskjed fra det Bonnier-eide Lindhardt og Ringhof om at de ikke lenger vil utgi bøkene hans. Til tross for at de hadde skrevet kontrakt på og utbetalt forskudd for Serups tredje diktsamling, som var planlagt utgitt i august, sendte de ham et brev hvor de meddelte:
"Som du måske ved, har vi … måtte kæmpe med et underskud, der til dels skyldes udgivelsen af for mange titler … Disse 'smalle' bøger har vi udgivet, fordi de havde litterær kvalitet, og fordi vi gerne ville opdyrke et vækstlag af unge, eksperimenterende forfattere. Det er der kommet mange gode bøger ud af, blandt andre dine, men det har også været dyrt for forlaget. Nu er vi blevet pålagt at skære programmet ind til benet og primært fokusere på de udgivelser, som vi kan tjene penge på".
Danske forlag, som ikke har noen innkjøpsordning i ryggen, er nok nødt til å tenke mer kommersielt enn de norske. At Lindhardt og Ringhof stopper utgivelsen av Serups nye bok fremstår uansett som defensiv og kortsiktig forlagspolitikk. Kanskje er det som å si nei takk til Jan Erik Volds bok nummer tre? Det vet man jo aldri, det man vet, er at Martin Glaz Serup (f. 1978) er en svært interessant forfatter, som ved siden av å ha utgitt to diktsamlinger og en barnebok, er aktiv som litteraturkritiker i Fyens Stiftstidende og ansvarlig for nettstedet Litlive.dk. Han sitter dessuten i redaksjonsrådet til Nypoesi.net.
Saken har vakt sterke reaksjoner i det danske litteraturmiljøet. Flere forfattere har forlatt forlaget i protest, og en rekke forargede kommentarer har stått på trykk i avisene. Det er ikke bare de harde økonomiske prioriteringene som vekker oppsikt. Vel så betenkelig er det at de uten videre bryter en kontrakt, som man skulle tro var juridisk bindende.
Forlagsdirektør Morten Hesseldahl har i etterkant gått ut og forsøkt å bagatellisere kontraktbruddet, samt legge all skyld for de lave salgtallene på forfatteren: ” Det er altid trist, når den slags sker, men det sker altså på hvert eneste forlag kloden rundt, året rundt … når salgstallene på forfatterens to foregående titler nåede hhv. 139 og 140 eksemplarer, og begge bøger samtidig indkasserede temmelig mådelige anmeldelser, så så vi os desværre ikke i stand til at fortsætte samarbejdet.”
Han underslår at bøkene også mottok begeistrede anmeldelser. Uansett bør vel forlaget som har antatt og utgitt bøkene stå inne for sin egen vurdering av dem, uavhengig av mottakelsen? Dessuten løper direktøren her fra sitt eget ansvar for de lave salgstallene. Forlaget, som står for markedsføring og distribusjon av bøkene, må da også stå til rette for salget?
De øvrige danske forlagene har reagert negativt på Lindhardt og Ringhofs politikk, og hevder viktigheten av at forlagene tar ansvar for å dyrke frem litteratur ut fra et kvalitetsperspektiv, ikke bare ut fra kommersielle hensyn. Det er likevel ikke til å komme bort fra at forlagets opptreden i denne saken vitner om et formidabelt kommersielt press på kulturlivet – et press vi foreløpig bare kan ane konturene av i Norge, men som det er all grunn til å ta på alvor også her.
Dikt fra Martin Glaz Serups siste diktsamling ”Borgmester Gud” (2003) er å finne på Nypoesi.net.
Publisert i Aftenposten mandag 27.06.2005
Er smal litteratur for kostbar?
Kommentar
av Mariann Enge
I Danmark er det duket for prinsipielle diskusjoner, etter at landets tredje største forlag har ”sagt opp” en ung poet på grunn av lave salgstall.
Torsdag 16. juni kunne avisen Information melde at Martin Glaz Serup hadde mottatt en brutal beskjed fra det Bonnier-eide Lindhardt og Ringhof om at de ikke lenger vil utgi bøkene hans. Til tross for at de hadde skrevet kontrakt på og utbetalt forskudd for Serups tredje diktsamling, som var planlagt utgitt i august, sendte de ham et brev hvor de meddelte:
"Som du måske ved, har vi … måtte kæmpe med et underskud, der til dels skyldes udgivelsen af for mange titler … Disse 'smalle' bøger har vi udgivet, fordi de havde litterær kvalitet, og fordi vi gerne ville opdyrke et vækstlag af unge, eksperimenterende forfattere. Det er der kommet mange gode bøger ud af, blandt andre dine, men det har også været dyrt for forlaget. Nu er vi blevet pålagt at skære programmet ind til benet og primært fokusere på de udgivelser, som vi kan tjene penge på".
Danske forlag, som ikke har noen innkjøpsordning i ryggen, er nok nødt til å tenke mer kommersielt enn de norske. At Lindhardt og Ringhof stopper utgivelsen av Serups nye bok fremstår uansett som defensiv og kortsiktig forlagspolitikk. Kanskje er det som å si nei takk til Jan Erik Volds bok nummer tre? Det vet man jo aldri, det man vet, er at Martin Glaz Serup (f. 1978) er en svært interessant forfatter, som ved siden av å ha utgitt to diktsamlinger og en barnebok, er aktiv som litteraturkritiker i Fyens Stiftstidende og ansvarlig for nettstedet Litlive.dk. Han sitter dessuten i redaksjonsrådet til Nypoesi.net.
Saken har vakt sterke reaksjoner i det danske litteraturmiljøet. Flere forfattere har forlatt forlaget i protest, og en rekke forargede kommentarer har stått på trykk i avisene. Det er ikke bare de harde økonomiske prioriteringene som vekker oppsikt. Vel så betenkelig er det at de uten videre bryter en kontrakt, som man skulle tro var juridisk bindende.
Forlagsdirektør Morten Hesseldahl har i etterkant gått ut og forsøkt å bagatellisere kontraktbruddet, samt legge all skyld for de lave salgtallene på forfatteren: ” Det er altid trist, når den slags sker, men det sker altså på hvert eneste forlag kloden rundt, året rundt … når salgstallene på forfatterens to foregående titler nåede hhv. 139 og 140 eksemplarer, og begge bøger samtidig indkasserede temmelig mådelige anmeldelser, så så vi os desværre ikke i stand til at fortsætte samarbejdet.”
Han underslår at bøkene også mottok begeistrede anmeldelser. Uansett bør vel forlaget som har antatt og utgitt bøkene stå inne for sin egen vurdering av dem, uavhengig av mottakelsen? Dessuten løper direktøren her fra sitt eget ansvar for de lave salgstallene. Forlaget, som står for markedsføring og distribusjon av bøkene, må da også stå til rette for salget?
De øvrige danske forlagene har reagert negativt på Lindhardt og Ringhofs politikk, og hevder viktigheten av at forlagene tar ansvar for å dyrke frem litteratur ut fra et kvalitetsperspektiv, ikke bare ut fra kommersielle hensyn. Det er likevel ikke til å komme bort fra at forlagets opptreden i denne saken vitner om et formidabelt kommersielt press på kulturlivet – et press vi foreløpig bare kan ane konturene av i Norge, men som det er all grunn til å ta på alvor også her.
Dikt fra Martin Glaz Serups siste diktsamling ”Borgmester Gud” (2003) er å finne på Nypoesi.net.
Publisert i Aftenposten mandag 27.06.2005
onsdag, juni 29, 2005
Bukdahl vs Hesseldahl
Så har Lindhardt og Ringhof-saken også inntatt TV-skjermene: det danske nyhetsprogrammet Deadline brakte tidligere i kveld (kl 22.30) en debatt mellom Morten Hesseldahl og Lars Bukdahl - uten at det kom så mye ut av det - til det er den godeste forlagsdirektøren rett og slett for såpeglatt. "Schvupp! Schvupp! Schvupp!" - ja, det var vel stort sett det han sa? Men Bukdahl fikk tross alt inn noen poenger, selv om de ikke akkurat gikk hjem hos Hesseldahl.
Dessuten fikk Martin Glaz Serup selv noen sekunder av sendetiden til å lese fra 4, boken L&R ikke ville ha, men som allikevel snart utkommer, på et annet forlag.
Dessuten fikk Martin Glaz Serup selv noen sekunder av sendetiden til å lese fra 4, boken L&R ikke ville ha, men som allikevel snart utkommer, på et annet forlag.
søndag, juni 26, 2005
Spooky in Amsterdam I
Okay, okay, okay! Amsterdam er en fin by! Det gjelder bare å holde seg unna de verste pizza-porno-casino-tresko-buy-buy-buy-me-now-baby-pølsebodene.
Og nå vet jeg hvorfor enkelte har smilt så rart til meg her nede. Mannen jeg reserverte hotell hos i dag på jernbanestasjonen klarte ikke å holde maska, og brøt ut i latter da han ble presentert for etternavnet mitt. Først ville han ikke si hvorfor det var så morsomt, så jeg tenkte det måtte være noe riktig ille, men da han endelig sa det, var jeg såre fornøyd: "Enge - in Dutch it means spooky".
(Men en kikk i ordboken avslører flere betydninger av adjektivet "eng", som tydeligvis kan bøyes "enge"...)
Og nå vet jeg hvorfor enkelte har smilt så rart til meg her nede. Mannen jeg reserverte hotell hos i dag på jernbanestasjonen klarte ikke å holde maska, og brøt ut i latter da han ble presentert for etternavnet mitt. Først ville han ikke si hvorfor det var så morsomt, så jeg tenkte det måtte være noe riktig ille, men da han endelig sa det, var jeg såre fornøyd: "Enge - in Dutch it means spooky".
(Men en kikk i ordboken avslører flere betydninger av adjektivet "eng", som tydeligvis kan bøyes "enge"...)
lørdag, juni 25, 2005
Heia Martin!
En del har kanskje fått med seg den saken som herjer Danmark for tiden: med henvisning til lave salgstall har det Bonnier-eide danske forlaget Lindhardt og Ringhof på en særdeles ufin måte brutt kontrakten de hadde inngått med Nypoesi.nets Martin Glaz Serup om hans tredje diktsamling, som var planlagt utgitt i august. Via mediene har forlagsdirektør Morten Hesseldahl så i ettertid gjort iherdige verbale forsøk på å sende Martin til de evige jaktmarker, med det resultat at han har gravd sin egen grav usedvanlig dypt.
Reaksjonene i det danske litterære miljøet er naturlig nok sterke. En rekke forargede kommentarer har stått på trykk i avisene, blant annet hadde Lars Bukdahl en kommentar i siste Weekendavisen med tittelen ”Taberforlaget”. Fem av Martins kolleger på L&R har forlatt forlaget i protest. En av disse forfatterne, Kenneth Krabat, har nå laget en spalte på nettsiden sin viet denne saken.
Selv har jeg skrevet en kommentar som skal komme i Aftenposten mandag.
Reaksjonene i det danske litterære miljøet er naturlig nok sterke. En rekke forargede kommentarer har stått på trykk i avisene, blant annet hadde Lars Bukdahl en kommentar i siste Weekendavisen med tittelen ”Taberforlaget”. Fem av Martins kolleger på L&R har forlatt forlaget i protest. En av disse forfatterne, Kenneth Krabat, har nå laget en spalte på nettsiden sin viet denne saken.
Selv har jeg skrevet en kommentar som skal komme i Aftenposten mandag.
fredag, juni 24, 2005
To be at loss in Rotterdam
Når poetene begir seg til språkets skog, er det med en uttalt ambisjon om å gå seg vill; langt inne i forvirringen søker de korsveier av mening, uventede ekko, merkelige møter; de frykter verken omveier, overraskelser eller mørke. Men jegeren som våger seg inn i den samme skogen i hissig forfølgelse av «sannheten», som holder seg til en enkelt sammenhengende sti som han ikke et eneste øyeblikk kan vike av fra uten å stå i fare for å miste sporet eller å sette på spill den fremgangen han allerede har gjort, løper risikoen å ikke fange noe annet enn sin egen skygge. Noen ganger er skyggen enorm, men den forblir en skygge.
Paul Valéry
Den beste måten å nærme seg et ny by på, er å glemme kart og reiseguider hjemme. Som Valéry i skogen, risikere å gå seg vill. Gå av toget, for eksempel på Rotterdam Centraal, og ut i gatene, uten noe spesielt mål. Følge innskytelser, tilfeldigheter, intuisjon. Gå den veien som virker mest innbydende eller interessant.
I en by kan man uansett ikke gå seg helt bort. Det er alltid noen man kan spørre, det kommer alltid et busstopp, en metrostasjon. Men selve poenget med å reise til et nytt sted er å ikke vite helt hvor jeg er, ikke vite hva som kommer rundt neste sving, ikke vite hvor jeg skal.
På denne måten opplever jeg også å finne ting. Rotterdam Centrale Bibliotheek, for eksempel, som jeg ramlet over på vei fra husbåt-herberget Hostel Boat the Clipper hvor jeg bor, ikke langt fra Blaak metrostasjon. Europas største bibliotek åpenbarte seg plutselig for meg, og nå starter jeg dagene mine her med noen timers arbeid i det svale, stille biblioteket hvor byen utenfor vinduene omslutter meg og virker som et rom for konsentrasjon.
Slik dumpet jeg også tilfeldig over Rotterdamse Schouwburg (Rotterdam City Theatre), hvor den 36. Poetry International-festivalen holder til, en stund før jeg måtte ha begynt å lete etter den. Hele det store og luftige teaterbygget er okkupert av poesifestivalen til og med i dag, og har vært det siden 18.juni.
Hvilken forskjell på Amsterdam og Rotterdam: når man går ut av togstasjonen i Amsterdam møtes man av et vanvittig turisthelvete. En totalt hysterisk blanding av kitsch, camp, trash, glam og gammel pittoresk arkitektur – et overbud av ”fristelser” som snarere virker frastøtende. Jeg flyktet bort fra det mest sentrale sentrum, inn i et rolig boligstrøk hvor jeg fant en liten kafé hvor det fantes noen fastboende, eller i det minste gjester som snakket nederlandsk.
I Rotterdam skal man faktisk jobbe litt for å finne et turistkart over byen. Og utvalget av postkort er sparsommelig. Her føler jeg meg ikke som turist, men som gjest.
Å bo i en husbåt er omtrent som å være på camping. Rommet er lite og trangt og består av to køyesenger og en liten vaskeservant. Heldigvis har jeg rommet alene, det frister ikke å dele det med tre til. Dusjen er ren, doen er ren, frokosten er helt enkel: brødskiver, melk, juice, kaffe, te. Ingen luksus. Men folket på båten er hyggelige. De som driver stedet bor der selv, med hund og kanarifugl. Mannen i huset leser på en bok med tittelen The Einstein Code - visstnok har det ingenting med Da Vinci-koden å gjøre. Gjestene er stort sett unge backpackere. Men en av dem, en liten fyr fra Paris, har bodd på båten en måned, og skal bo der en måned til. Hver morgen tar han på seg dressen sin, setter seg i bilen og drar på jobb – i et stort kjøpesenter, hvor han selger datautstyr.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å avslutte oppholdet i Nederland med to dager i Amsterdam, men nå er det mer fristende å bli her en dag til. Rotterdam er virkelig ikke en vakker by. Når jeg ser ut av vinduet fra bibliotekets sjette og øverste etasje, minner det litt om Oslo: en salig stilforvirret blanding av gammelt og nytt, som ser alt annet enn planlagt ut. Men Rotterdam er en interessant og utfordrende by – og av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det er lettere å tenke her enn i Amsterdam.
Paul Valéry
Den beste måten å nærme seg et ny by på, er å glemme kart og reiseguider hjemme. Som Valéry i skogen, risikere å gå seg vill. Gå av toget, for eksempel på Rotterdam Centraal, og ut i gatene, uten noe spesielt mål. Følge innskytelser, tilfeldigheter, intuisjon. Gå den veien som virker mest innbydende eller interessant.
I en by kan man uansett ikke gå seg helt bort. Det er alltid noen man kan spørre, det kommer alltid et busstopp, en metrostasjon. Men selve poenget med å reise til et nytt sted er å ikke vite helt hvor jeg er, ikke vite hva som kommer rundt neste sving, ikke vite hvor jeg skal.
På denne måten opplever jeg også å finne ting. Rotterdam Centrale Bibliotheek, for eksempel, som jeg ramlet over på vei fra husbåt-herberget Hostel Boat the Clipper hvor jeg bor, ikke langt fra Blaak metrostasjon. Europas største bibliotek åpenbarte seg plutselig for meg, og nå starter jeg dagene mine her med noen timers arbeid i det svale, stille biblioteket hvor byen utenfor vinduene omslutter meg og virker som et rom for konsentrasjon.
Slik dumpet jeg også tilfeldig over Rotterdamse Schouwburg (Rotterdam City Theatre), hvor den 36. Poetry International-festivalen holder til, en stund før jeg måtte ha begynt å lete etter den. Hele det store og luftige teaterbygget er okkupert av poesifestivalen til og med i dag, og har vært det siden 18.juni.
Hvilken forskjell på Amsterdam og Rotterdam: når man går ut av togstasjonen i Amsterdam møtes man av et vanvittig turisthelvete. En totalt hysterisk blanding av kitsch, camp, trash, glam og gammel pittoresk arkitektur – et overbud av ”fristelser” som snarere virker frastøtende. Jeg flyktet bort fra det mest sentrale sentrum, inn i et rolig boligstrøk hvor jeg fant en liten kafé hvor det fantes noen fastboende, eller i det minste gjester som snakket nederlandsk.
I Rotterdam skal man faktisk jobbe litt for å finne et turistkart over byen. Og utvalget av postkort er sparsommelig. Her føler jeg meg ikke som turist, men som gjest.
Å bo i en husbåt er omtrent som å være på camping. Rommet er lite og trangt og består av to køyesenger og en liten vaskeservant. Heldigvis har jeg rommet alene, det frister ikke å dele det med tre til. Dusjen er ren, doen er ren, frokosten er helt enkel: brødskiver, melk, juice, kaffe, te. Ingen luksus. Men folket på båten er hyggelige. De som driver stedet bor der selv, med hund og kanarifugl. Mannen i huset leser på en bok med tittelen The Einstein Code - visstnok har det ingenting med Da Vinci-koden å gjøre. Gjestene er stort sett unge backpackere. Men en av dem, en liten fyr fra Paris, har bodd på båten en måned, og skal bo der en måned til. Hver morgen tar han på seg dressen sin, setter seg i bilen og drar på jobb – i et stort kjøpesenter, hvor han selger datautstyr.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å avslutte oppholdet i Nederland med to dager i Amsterdam, men nå er det mer fristende å bli her en dag til. Rotterdam er virkelig ikke en vakker by. Når jeg ser ut av vinduet fra bibliotekets sjette og øverste etasje, minner det litt om Oslo: en salig stilforvirret blanding av gammelt og nytt, som ser alt annet enn planlagt ut. Men Rotterdam er en interessant og utfordrende by – og av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det er lettere å tenke her enn i Amsterdam.
tirsdag, juni 21, 2005
Ikke akkurat hjemmekontor I
Ferie er et ukjent begrep, men takket være Norsk kritikerlag kan jeg nå få jobbet litt i København, Rotterdam og Amsterdam også!
torsdag, juni 16, 2005
Om Terje Dragseths Logg
En ting er at man som kritiker ikke får betalt for avisenes gjenbruk av anmeldelser på nettet. Men hva skal man så synes om at de samme avisene krever at man skal være abonnent for å få tilgang til dem? Her er min anmeldelse av Terje Dragseths Logg fra 2002, helt gratis, tilgjengelig for alle.
Et vesentlig dikt
anmeldelse av Terje Dragseth: Logg (2002)
av Mariann Enge
Terje Dragseths nye bok utgjør et høydepunkt både i hans forfatterskap og i norsk samtidslitteratur.
Da jeg leste de første sidene av Terje Dragseths Fundament for dannelse av kaos for to år siden, ble jeg simpelthen glad – glad for å møte en så vesentlig bok. Da jeg pakket Dragseths nye bok Logg ut av den polstrede konvolutten for noen uker siden, kom den samme gleden allerede ved synet av omslaget. Det er sjelden at omslaget på en diktsamling får meg til å klukkle og utbryte «Ja! Så bra!», men slik reagerte jeg altså ved synet av denne boken, hvor forfatteren selv poserer på forsiden som far, ute i hagen, ved siden av grillen, med ungen under armen, iført grillforkle og solbriller. Jeg konstaterte at jeg der og da, ved synet av det befriende selvironisk selvgestaltende omslaget, var fylt av en barnslig frydefull forventning – både til boken Logg og til den CD'en som Dragseth denne gang har vært så generøs å legge ved.
På CD'en har han fått med seg gruppa Kong Klang, som består av Lasse Myrvold (tidligere medlem av The Aller Værste) og Kristian Stangebye. Her er tekst og musikk likeverdige elementer i samhandling, og Dragseth demonstrerer til fulle sine kvaliteter som oppleser. Han hvisker, snakker og roper (i ropert?) med stor autoritet og nyanserikdom. Kong Klangs musikk makter dessuten å skape en stemning som fremstår som en mørk poengtering av noe av stemningen i boken.
Dragseth presenterer Logg som et dikt, ikke som en diktsamling. Dette lange diktet representerer ikke noe dramatisk brudd i forfatterskapet, men innebærer en fornyelse og en videreutvikling av en del elementer som finnes i tidligere bøker. Logg har mest til felles med Fundament for dannelse av kaos, som nå i enda tydeligere grad står frem som et vendepunkt, hvor man møter noe av den samme vidtrammende og selvransakende sivilisasjonskritikken som i årets utgivelse. Grafisk sett likner Logg også på Den sovende fra 1994, ettersom teksten i begge bøkene er midtstilt, slik at det dannes symmetriske former på sidene. Både i Den sovende og i Logg kan de fleste av disse formene minne om menneskeskikkelser – eller sjakkbrikker, assosiasjonsmulighetene er mange. Når det gjelder Logg kan oppsettet i menneskeliknende skikkelser oppfattes som en illustrasjon av det vi'et som fremtrer i boken.«Vi er / innstilt / vi er / påført / vi er / loggbok […]», lyder de første linjene.
Tidligere har Dragseths kjennemerke særlig vært inderlige jeg-du dikt, men det betyr ikke at vi'et i Logg kommer uforberedt. Allerede i debutsamlingen Offerfesten (1980) kan man finne et dikt som til en viss grad kan oppfattes som beslektet med Logg. Det heter «En pamflett» og innledes slik: «vi befinner oss i en askehaug / hvor / vi finner imperier på boks / og krig som ruster og ruster / vi finner en drøm om fullkomment / vi finner ingenting[…]». Mer åpenbart beslektet med årets utgivelse, er vi-diktene i Fundament for dannelse av kaos. Selv om diktene i den boken særlig kretser omkring et «det», gir den også en slags opptakt til Logg i og med tekster som denne: «[…] Vi er naturlige ødeleggere, og mens friskluftmaskinen vibrerer urent, / bestemmer vi oss for å tie. / Fordummer, elsker oss døende, / synger i de sovende, de rustne verdener vi er opphav til.»
Tittelen Logg gir assosiasjoner til skipsfart, ettersom det er derfra ordet har sin opprinnelse. En loggbok er i utgangspunktet en skipsdagbok. Det er vel særlig i det øyeblikket de som befinner seg ombord ser at det går galt avsted, at en slik bok blir betydningsfull – og allegorisk sett oppfatter jeg Dragseths Logg som en slags dagbok fra et skip som i beste fall er på ville veier, i verste fall er synkende. Mer bokstavelig talt kan Logg leses som en tilstandsrapport fra vår virkelighet, her, nå – i Norge, år 2002. Et «vi» kan fungere både inkluderende og ekskluderende, det kan være del både av maktspråk og motspråk.
Det vi'et Terje Dragseth utforsker i Logg lar seg ikke uten videre plassere eller definere, men gir inntrykk av å være en skiftende, flytende størrelse. Stort sett virker det inkluderende og allment, men ved flere anledninger dukker det opp noen avgrensninger – for eksempel der hvor «vi» settes i opposisjon til «de gråhårede barna» som «[…] med rustne røster / verbaliserer / balansert økonomi / reguleringssystemer / statlige korrekser […]». Inntar vi'et dermed en maktkritisk posisjon, i opposisjon til myndighetene, politikerne, maktmenneskene? I en viss forstand, kanskje, men vi'et fremstilles i neste øyeblikk som medansvarlig: «Vi stjernenavigerer personalforvaltningen / de forvokste barna har lyst på noe søtt […]». Andre steder betegnes også maktmennesker – til forveksling like «de gråhårede barna» – som «vi». Et eksempel: på oppslaget på side 14-15 plasserer Dragseth motkultur og makt mot hverandre på hver sin side. Teksten på venstre side kan grafisk sett minne om en bombe, og inneholder et vi som yter motstand i det små: «[…] Vi bemektiger oss en kvadratmeter nypløyd åker / drikker en øse brønnvann / kultiverer oss i kultisk skrift og paranoia […]». På motsatt side er vi'et fremadstormende, pengesterkt: «[…] Vi går langs polerte vegger / i det dystre parlamentets korridorer / med salige høytidelige miner og administrativ prakt […]». Her står to klart avgrensede «vi» i tydelig opposisjon, men navnet «vi», som de deler, lenker dem også til hverandre.
Selv om vi'et stort sett fremstår som kjønnsnøytralt, så blir det ved flere anledninger klart at det er et mannlig «vi» som taler. Mennene fremstår tildels som ganske infantiliserte og ufri: «Vi fantaserer om buksesmekken og kjønnshår / vi sutter på lepper snakker spontant om ingenting / vi er myndige og luftes i storbyparker / lener oss mot gravstøtter og grønnsaker / og vi sitter med kvinnen / drikker saft av plastkopper og er langhåra […]». Ellers aktualiseres mannligheten særlig i forhold til krigen, ettersom det er mannen som er kriger, eller vernepliktig, som det heter: «[…] Du og de andre sier vi / innfinner oss på stasjonen / melder oss som vernepliktige / som seg hør og bør […]». Så vidt jeg har kunnet se, finnes det ikke noe eksplisitt «jeg» i Logg. Men i linjen «Du og de andre sier vi» opptrer så å si et fravær av «jeg». Dermed gis det inntrykk av at det finnes et (militærnektende) «jeg» som er utskilt fra det vernepliktige «vi», men som her taler for vi'et, ikke for seg selv? Dragseths fremstilling av militærtjenesten burde for øvrig være grunn god nok til å nekte. Han skriver: «[…] en så uventa disiplin / vi må utføre ikke særlig modige men en smule redde / og andpustne i forvridde senger av jern / våkende mot treverket mot andre amputerte øyne […]».
Logg er i høy grad en politisk bok, blant annet ved at den etterspør muligheten av motstand, av motkultur. Den motstanden som «rapporteres» i diktet er generelt sett ganske puslete, og om ikke vi'et er direkte forbundet med makten, er det mange steder en resignert motstandsløshet som råder: «Vi er skygger av oss selv under lampene / i periferien av det registrerte hysteri / vi er birolleinnehavere i sentrum av vårt mørke / lytter til våre svarere / mens herr Skrekk og Gru inntar nye posisjoner / et tvangssyn vi applauderer i multimedia […]». Men om tilstanden som skisseres er preget av tafatthet, så er Dragseths lange dikt langt fra tafatt. Det har snarere noe heroisk over seg, en slags grandios, for ikke å si virtuos trass. Diktet slipper til et mylder av forskjellige stemmer og posisjoner – en form for babelsk forvirring – og denne forvirringen eller uoversiktligheten yter motstand i den forstand at teksten ikke uten videre lar seg assimilere. Samtidig er diktet preget av en dels giftig bitende, dels humoristisk ironi og selvironi. Denne ironien besørger en distanse både til makten og til motstandsløsheten, og utgjør i så måte et motspråk, selv om det er et motspråk som så å si rammer seg selv. Og selv om det er en dystopi Dragseth skriver frem, er det også en profetisk tone i diktet. Et eksempel er bokens siste side, hvor det står: «[…] Vi venter på roerne / på marathon / på alt det / som er i det som skal komme / de nye nettverkene av steinkjeder / nedbrytningen og reisningen i det […] slik også vi / slik også vi / er ventet».
Publisert i Morgenbladet 25. oktober 2002
Et vesentlig dikt
anmeldelse av Terje Dragseth: Logg (2002)
av Mariann Enge
Terje Dragseths nye bok utgjør et høydepunkt både i hans forfatterskap og i norsk samtidslitteratur.
Da jeg leste de første sidene av Terje Dragseths Fundament for dannelse av kaos for to år siden, ble jeg simpelthen glad – glad for å møte en så vesentlig bok. Da jeg pakket Dragseths nye bok Logg ut av den polstrede konvolutten for noen uker siden, kom den samme gleden allerede ved synet av omslaget. Det er sjelden at omslaget på en diktsamling får meg til å klukkle og utbryte «Ja! Så bra!», men slik reagerte jeg altså ved synet av denne boken, hvor forfatteren selv poserer på forsiden som far, ute i hagen, ved siden av grillen, med ungen under armen, iført grillforkle og solbriller. Jeg konstaterte at jeg der og da, ved synet av det befriende selvironisk selvgestaltende omslaget, var fylt av en barnslig frydefull forventning – både til boken Logg og til den CD'en som Dragseth denne gang har vært så generøs å legge ved.
På CD'en har han fått med seg gruppa Kong Klang, som består av Lasse Myrvold (tidligere medlem av The Aller Værste) og Kristian Stangebye. Her er tekst og musikk likeverdige elementer i samhandling, og Dragseth demonstrerer til fulle sine kvaliteter som oppleser. Han hvisker, snakker og roper (i ropert?) med stor autoritet og nyanserikdom. Kong Klangs musikk makter dessuten å skape en stemning som fremstår som en mørk poengtering av noe av stemningen i boken.
Dragseth presenterer Logg som et dikt, ikke som en diktsamling. Dette lange diktet representerer ikke noe dramatisk brudd i forfatterskapet, men innebærer en fornyelse og en videreutvikling av en del elementer som finnes i tidligere bøker. Logg har mest til felles med Fundament for dannelse av kaos, som nå i enda tydeligere grad står frem som et vendepunkt, hvor man møter noe av den samme vidtrammende og selvransakende sivilisasjonskritikken som i årets utgivelse. Grafisk sett likner Logg også på Den sovende fra 1994, ettersom teksten i begge bøkene er midtstilt, slik at det dannes symmetriske former på sidene. Både i Den sovende og i Logg kan de fleste av disse formene minne om menneskeskikkelser – eller sjakkbrikker, assosiasjonsmulighetene er mange. Når det gjelder Logg kan oppsettet i menneskeliknende skikkelser oppfattes som en illustrasjon av det vi'et som fremtrer i boken.«Vi er / innstilt / vi er / påført / vi er / loggbok […]», lyder de første linjene.
Tidligere har Dragseths kjennemerke særlig vært inderlige jeg-du dikt, men det betyr ikke at vi'et i Logg kommer uforberedt. Allerede i debutsamlingen Offerfesten (1980) kan man finne et dikt som til en viss grad kan oppfattes som beslektet med Logg. Det heter «En pamflett» og innledes slik: «vi befinner oss i en askehaug / hvor / vi finner imperier på boks / og krig som ruster og ruster / vi finner en drøm om fullkomment / vi finner ingenting[…]». Mer åpenbart beslektet med årets utgivelse, er vi-diktene i Fundament for dannelse av kaos. Selv om diktene i den boken særlig kretser omkring et «det», gir den også en slags opptakt til Logg i og med tekster som denne: «[…] Vi er naturlige ødeleggere, og mens friskluftmaskinen vibrerer urent, / bestemmer vi oss for å tie. / Fordummer, elsker oss døende, / synger i de sovende, de rustne verdener vi er opphav til.»
Tittelen Logg gir assosiasjoner til skipsfart, ettersom det er derfra ordet har sin opprinnelse. En loggbok er i utgangspunktet en skipsdagbok. Det er vel særlig i det øyeblikket de som befinner seg ombord ser at det går galt avsted, at en slik bok blir betydningsfull – og allegorisk sett oppfatter jeg Dragseths Logg som en slags dagbok fra et skip som i beste fall er på ville veier, i verste fall er synkende. Mer bokstavelig talt kan Logg leses som en tilstandsrapport fra vår virkelighet, her, nå – i Norge, år 2002. Et «vi» kan fungere både inkluderende og ekskluderende, det kan være del både av maktspråk og motspråk.
Det vi'et Terje Dragseth utforsker i Logg lar seg ikke uten videre plassere eller definere, men gir inntrykk av å være en skiftende, flytende størrelse. Stort sett virker det inkluderende og allment, men ved flere anledninger dukker det opp noen avgrensninger – for eksempel der hvor «vi» settes i opposisjon til «de gråhårede barna» som «[…] med rustne røster / verbaliserer / balansert økonomi / reguleringssystemer / statlige korrekser […]». Inntar vi'et dermed en maktkritisk posisjon, i opposisjon til myndighetene, politikerne, maktmenneskene? I en viss forstand, kanskje, men vi'et fremstilles i neste øyeblikk som medansvarlig: «Vi stjernenavigerer personalforvaltningen / de forvokste barna har lyst på noe søtt […]». Andre steder betegnes også maktmennesker – til forveksling like «de gråhårede barna» – som «vi». Et eksempel: på oppslaget på side 14-15 plasserer Dragseth motkultur og makt mot hverandre på hver sin side. Teksten på venstre side kan grafisk sett minne om en bombe, og inneholder et vi som yter motstand i det små: «[…] Vi bemektiger oss en kvadratmeter nypløyd åker / drikker en øse brønnvann / kultiverer oss i kultisk skrift og paranoia […]». På motsatt side er vi'et fremadstormende, pengesterkt: «[…] Vi går langs polerte vegger / i det dystre parlamentets korridorer / med salige høytidelige miner og administrativ prakt […]». Her står to klart avgrensede «vi» i tydelig opposisjon, men navnet «vi», som de deler, lenker dem også til hverandre.
Selv om vi'et stort sett fremstår som kjønnsnøytralt, så blir det ved flere anledninger klart at det er et mannlig «vi» som taler. Mennene fremstår tildels som ganske infantiliserte og ufri: «Vi fantaserer om buksesmekken og kjønnshår / vi sutter på lepper snakker spontant om ingenting / vi er myndige og luftes i storbyparker / lener oss mot gravstøtter og grønnsaker / og vi sitter med kvinnen / drikker saft av plastkopper og er langhåra […]». Ellers aktualiseres mannligheten særlig i forhold til krigen, ettersom det er mannen som er kriger, eller vernepliktig, som det heter: «[…] Du og de andre sier vi / innfinner oss på stasjonen / melder oss som vernepliktige / som seg hør og bør […]». Så vidt jeg har kunnet se, finnes det ikke noe eksplisitt «jeg» i Logg. Men i linjen «Du og de andre sier vi» opptrer så å si et fravær av «jeg». Dermed gis det inntrykk av at det finnes et (militærnektende) «jeg» som er utskilt fra det vernepliktige «vi», men som her taler for vi'et, ikke for seg selv? Dragseths fremstilling av militærtjenesten burde for øvrig være grunn god nok til å nekte. Han skriver: «[…] en så uventa disiplin / vi må utføre ikke særlig modige men en smule redde / og andpustne i forvridde senger av jern / våkende mot treverket mot andre amputerte øyne […]».
Logg er i høy grad en politisk bok, blant annet ved at den etterspør muligheten av motstand, av motkultur. Den motstanden som «rapporteres» i diktet er generelt sett ganske puslete, og om ikke vi'et er direkte forbundet med makten, er det mange steder en resignert motstandsløshet som råder: «Vi er skygger av oss selv under lampene / i periferien av det registrerte hysteri / vi er birolleinnehavere i sentrum av vårt mørke / lytter til våre svarere / mens herr Skrekk og Gru inntar nye posisjoner / et tvangssyn vi applauderer i multimedia […]». Men om tilstanden som skisseres er preget av tafatthet, så er Dragseths lange dikt langt fra tafatt. Det har snarere noe heroisk over seg, en slags grandios, for ikke å si virtuos trass. Diktet slipper til et mylder av forskjellige stemmer og posisjoner – en form for babelsk forvirring – og denne forvirringen eller uoversiktligheten yter motstand i den forstand at teksten ikke uten videre lar seg assimilere. Samtidig er diktet preget av en dels giftig bitende, dels humoristisk ironi og selvironi. Denne ironien besørger en distanse både til makten og til motstandsløsheten, og utgjør i så måte et motspråk, selv om det er et motspråk som så å si rammer seg selv. Og selv om det er en dystopi Dragseth skriver frem, er det også en profetisk tone i diktet. Et eksempel er bokens siste side, hvor det står: «[…] Vi venter på roerne / på marathon / på alt det / som er i det som skal komme / de nye nettverkene av steinkjeder / nedbrytningen og reisningen i det […] slik også vi / slik også vi / er ventet».
Et annet sted går det profetiske over i et imperativ:
Vi vet at diktning er begynnelser
vi vet at flertallsendinger er relevante
vi vokser med snøen
i lag på lag av is
VI MÅ VÆRE FATTIGE NÅ
VI MÅ VÆRE FATTIGE
NÅ ER DET VIKTIG
Å VÆRE FATTIG
FATTIG SÅ DET KAN SES
SES TYDELIG
Den siste strofen er utskilt fra resten av diktet ved bruken av versaler, noe som må tilsi en vesentlig vektlegging. Jeg har tidligere lurt på om Dragseths bruk av store bokstaver skal indikere roping, men om man skal dømme av den vedlagte CD’en, hvor han fremfører disse linjene med insisterende, men dempet røst, er det i tilfelle bare et visuelt rop. «VI MÅ VÆRE FATTIGE NÅ» – imperativet kan leses ironisk, for eksempel som en kommentar til den offentlige fattigdommen som rammer alt fra kulturtilbud til sosialhjelpsmottakere – men ikke minst kan det leses som en antikapitalistisk oppfordring, i fullt alvor.
I det jeg setter Terje Dragseths Logg på plass i hylla, er det med en visshet om at det er en bok jeg kommer til å leve med i lang tid fremover. Med uforutsigbare intervaller kommer jeg til å ta frem igjen – noen ganger kanskje bare for å høre på CD'en, andre ganger for å lese boken på nytt. Kjære leser: har du penger, så løp og kjøp – er du blakk, så løp til nærmeste bibliotek!
Publisert i Morgenbladet 25. oktober 2002
Terje Dragseth 50 år!
Gratulasjoner til Terje Dragseth, som har bursdag 26.juni!
Lenke til forfatterside:
www.nypoesi.net/dragseth
onsdag, juni 15, 2005
Bukowski på kaffebaren I
Jammen traff jeg ikke Siss på kaffebaren i dag morges. Jammen hadde hun ikke opptaksutstyr med seg, og var på leting etter "jenter som liker Bukowski". Og jammen hadde jeg ikke Bukowskis diktsamling fra 1986, You get so alone at times that it just makes sense liggende i veska. Tilfeldig? Nåja...
Resultatet av denne hyggelige halvtimen på det eminente Kaffebrenneriet på Torshov, kan snart høres i Ordfront på NRK P2. Akkurat når glemte jeg visst å spørre henne om.
Resultatet av denne hyggelige halvtimen på det eminente Kaffebrenneriet på Torshov, kan snart høres i Ordfront på NRK P2. Akkurat når glemte jeg visst å spørre henne om.
mandag, juni 13, 2005
Hvem har tid til å sove?
Snart skal jeg til Nederland! Jeg må bare få gjort unna alle oppdragene mine først! Døgnet har ikke nok timer...
søndag, juni 12, 2005
Ordfront om Claus Beck-Nielsen (1963-2001)
Til tross for at vår alles kjære Siss aller mest av alt ville gjenopplive Claus Beck-Nielsen (kanskje ikke bare ut fra irritasjon over forvalterens manglende navn, men muligens også på grunn av en viss følsomhet for det tragiske aspektet ved det hele), så synes jeg at både forvalteren av Claus Beck-Nielsens liv og verk himself og Susanne Christensen klarte å få sagt en god del interessante ting i dagens Ordfront på NRK P2. Vel verdt å bruke litt tid på i strømmen av mediale uvesentligheter.
lørdag, juni 11, 2005
Lillehammer 2005
Rapport fra årets Kritikerseminar på Lillehammer er under produksjon og kommer snart til å bli lagt ut på Kritikerlagets hjemmesider. Enn så lenge – en subjektivt vinklet mini-rapport:
Et av de desiderte høydepunktene på festivalen var Claus Beck-Nielsen (1963-2001), som hadde æren av å åpne Kritikerseminaret med sitt foredrag. Som kunstnerisk alibi på Banknatta gjorde han dessuten en uforglemmelig opptreden med opplesning fra Claus Beck-Nielsen (1963-2001). En biografi og sanger fra teateret Das Beckværks siste forestilling Den sidste Europæer. De som på det tidspunktet deltok på den mildt sagt hysteriske Lillehammer-quizen, eller var et helt annet sted, og som heller ikke var tilstede på Mono onsdag 25.mai, kan bare gremme seg. Uansett kan vi alle håpe på at Das Beckværk legger turen innom Norge når teateret en gang i den nærmere fremtid skal på turné med Den sidste Europæer.
Claus Beck-Nielsen (1963-2001). En biografi
Løp og kjøp og les!
Lenke til Das Beckværk:
www.dasbeckvaerk.dk
Et av de desiderte høydepunktene på festivalen var Claus Beck-Nielsen (1963-2001), som hadde æren av å åpne Kritikerseminaret med sitt foredrag. Som kunstnerisk alibi på Banknatta gjorde han dessuten en uforglemmelig opptreden med opplesning fra Claus Beck-Nielsen (1963-2001). En biografi og sanger fra teateret Das Beckværks siste forestilling Den sidste Europæer. De som på det tidspunktet deltok på den mildt sagt hysteriske Lillehammer-quizen, eller var et helt annet sted, og som heller ikke var tilstede på Mono onsdag 25.mai, kan bare gremme seg. Uansett kan vi alle håpe på at Das Beckværk legger turen innom Norge når teateret en gang i den nærmere fremtid skal på turné med Den sidste Europæer.
Claus Beck-Nielsen (1963-2001). En biografi
Løp og kjøp og les!
Lenke til Das Beckværk:
www.dasbeckvaerk.dk
onsdag, juni 08, 2005
Kommentar om Biblioteket Gasspedal - opprinnelig versjon
Torsdag 26.05.2005 sto en svært forkortet og delvis omarbeidet versjon av denne teksten på trykk i Aftenposten. Denne opprinnelige versjonen skrev jeg ferdig en gang i slutten av april.
Litterære begivenheter i lite format
I 2003 lanserte redaktørtrioen Susanne Christensen, Øystein Vidnes og Audun Lindholm de første utgivelsene i Biblioteket Gasspedal, en serie med bitte små bøker. Det dreide seg om 20-siders utgivelser i A6-format – et format valgt med utgangspunkt i frustrasjon over ”form- og formatformateringen i norsk litteratur”. Gasspedal ønsket å utfordre storforlagenes automatiserte oppfatning av hvor omfangsrikt et litterært prosjekt må være for å fortjene utgivelse i bokform. De fem første utgivelsene, med sterke tekster av Bjørn Skogmo, Vemund Solheim Ådland, Kestr Aschnitz, Monica Aasprong og Øyvind Ådland, var helt enkle, heftede lavbudsjettbøker, alle med samme sideantall, med omslag i sort-hvitt.
Ny giv
Den forfriskende annerledesheten til tross kunne dette konseptet også fort ha blitt en tvangstrøye. Men med de fire nyeste utgivelsene i serien sprenger Biblioteket Gasspedal sine egne grenser, og utvider prosjektet både hva angår bokformatet og det geografiske nedslagsfeltet. Det sjarmerende A6-formatet er beholdt, men forfatterne har denne gangen fått friere hender med tanke på sideantall, og omslagene fremstår en tanke mer påkostet, med tydeligere individuell design og fargetrykk. Denne overskuddspregede fornyelsen har antakelig en del med de økonomiske rammene å gjøre – forlaget har denne gangen i større grad innhentet offentlige og private støttemidler.
Mens alle de tidligere utgivelsene har vært norskspråklige, er nedslagsfeltet nå utvidet til å gjelde det skandinaviske språkområdet. Med trioen ”Avant Norden” vil Gasspedal slå ”et slag for nordisk utveksling og mot litterær provinsialisering.” De tre bøkene, med tekster på henholdsvis norsk, svensk og dansk, distribueres ikke bare her i landet, men også i Sverige og Danmark. Også her ligger det en utfordring til storforlagene: hvorfor utnyttes ikke i større grad vår evne til å lese de andre skandinaviske språkene?
Vitenskap på ville veier
Svenske Annelie Axén debuterer med ”Langz”, en snodig men interessant og velskrevet blanding av poesi, dagbok, krim og science fiction. I små avsnitt, med presise tidsangivelser av typen ”12:07 DEN TREDJE MARS 1997” som overskrift, møter vi jeg-fortelleren Langz, som er forsker, lingvist og innehaver av ”Langz Inc.”
Navnet ”Langz” assosierer jeg med navnet til regissøren Fritz Lang (1890-1976), mannen bak legendariske filmer som ”Metropolis”, ”M” og ”Dr. Mabuses testamente”. Tematisk sett kan Axéns bok sies å ligge tett opp til Langs filmer, med sitt portrett av en person som bokstavelig talt går over lik for sin forskning, for blant annet å ”bevisa en trippel glottalstopp i det naturliga språkbruket”. Og det er ikke bare pervertert språkforskning det dreier seg om – ”Langz Inc.” er også ute etter å skape et elektronisk generert etterliv. Den første prototypen fremstår som et mareritt av en fengselscelle: ”Jag trycker ned mässinghandtaget och öppnar dörren. Utanför står en skylt. Jag öppnar de andra dörrarna men möts bara av samma skylt: UNDER KONSTRUKTION.”
Reisen tilbake
Ved inngangen til 90-tallet var Pål Norheim del av den første redaksjonen av tidsskriftet Vagant, hvor han selv publiserte en rekke humoristiske og kritiske artikler (blant annet et uforglemmelig kurs i anmelderi). Siden bokdebuterte han i 1998 med ”Gottfried von Baaders dagbok”, som han fulgte opp med diktsamlingen ”Stemmegafler” i 2000.
Norheims nye bok, med tittelen ”Z”, er den desidert tykkeste Gasspedal-utgivelsen til nå, med sine 62 sider. Det er en nydelig bok, med korte prosatekster som ikke bare er godt skrevet, men også godt tenkt. Det handler om erfaring, hukommelse og refleksjon – og om kollektiv og personlig historie, med utgangspunkt i forfatterens reise tilbake til Afrika, hvor han vokste opp som barn av misjonærer.
Norheim reflekterer blant annet over sin oppvekst innenfor ”misjonens idé”, som han sammenlikner med dagens ”globalisering”: ”…utopien om ”den globale landsby”, lar seg neppe forstå ut fra fremskrittstanken, men kanskje ut fra misjonsbefalingen som tømt form? Oppgaven: å formidle til alle jordens folkeslag – ikke det glade budskap, men et hvilket som helst budskap.”
Teateret på verdensscenen
Boken ”The Democracy – Destination: Iraq” med undertittelen ”Fra teatret til verdensscenen”, dokumenterer omstendighetene omkring teateret Das Beckværks demokratiprosjekt, som her i landet skulle være kjent for lesere av Morgenbladet. Som en form for politisk performance pakket de to dresskledte danskene Nielsen og Rasmussen demokratiet, bestående av ”Det nomadiske parlament” ned i en koffert, for så å bringe det til Irak. Siden brakte de det videre til USA – på bokens siste side er demokratikofferten fotografert foran Det hvite hus i Washington.
Det er mye humor i teaterets tilnærming til verdensbegivenhetene, men likevel fremstår det politiske engasjementet som seriøst begrunnet. I en tid hvor verden skal ”demokratiseres” spør das Beckværk hva vi egentlig mener med demokrati, og gir også selv sitt svar, en utopi: ”Hva der bør gøres: I fællesskab frembringe en universel model og skabe et grænseløst netværk af dialog som basis for en ny form for folkestyre.”
Sjefen for Das Beckværk, ”VerkFührer Nielsen”, også kjent som forvalteren av forfatteren Claus Beck-Nielsens livsverk, er for øvrig blant trekkplastrene under litteraturfestivalen ”Sigrid Undset-dagene”, som i år avholdes på Lillehammer 24.-29. mai.
Blomster og brutalitet
Den fjerde og siste boken i denne svært leseverdige puljen med Gasspedal-bøker, er en gjendiktning. Arild Vange utga i fjor en oversettelse av den østerrikske poeten Peter Waterhouses debutsamling ”Mennsk”. Her har han gjendiktet ”Blomster” av samme forfatter, et langdikt hvor naturlyrikkens blomstersymbolikk møter en urban virkelighet, i skildringen av et slettelandskap i utkanten av Wien.
Vange presenterer samtidig et svært interessant intervju, hvor Waterhouse svarer på spørsmål om nettopp dette diktet. Intervjuet fungerer som en nyttig kontekstualisering og veiledning i lesningen.
Et sted skildres det brutale mordet på den italienske forfatteren og regissøren Pier Paolo Pasolini – og for meg fremstår dette avsnittet som det mørke punktet diktet søker mot. Koblingen av vold og estetikk virker vesentlig her. Blomsten, det organiske, naturlige, er ikke bare noe vakkert, men også truende: ”Verdens uro vokser. Alt skal bli blomst, vi stadig mer urolige. Byene er blomsterhav.”
Litterært engasjement
Selv om disse fire bøkene er svært forskjellige, har de det til felles at de i utpreget grad problematiserer, kommenterer eller refererer virkeligheten. Det er bøker som viser vilje og engasjement, slik Gasspedal-redaksjonen også gjør det, med sin virksomhet. Biblioteket Gasspedal gjør den norske (og nordiske) litterære offentligheten flere hakk morsommere og mer interessant. De innfrir til fulle de forventningene jeg hadde, og har endatil klart å øke forventningsnivået med tanke på hva som blir det neste.
Lenke til Biblioteket Gasspedal:
http://gasspedal.org
Litterære begivenheter i lite format
I 2003 lanserte redaktørtrioen Susanne Christensen, Øystein Vidnes og Audun Lindholm de første utgivelsene i Biblioteket Gasspedal, en serie med bitte små bøker. Det dreide seg om 20-siders utgivelser i A6-format – et format valgt med utgangspunkt i frustrasjon over ”form- og formatformateringen i norsk litteratur”. Gasspedal ønsket å utfordre storforlagenes automatiserte oppfatning av hvor omfangsrikt et litterært prosjekt må være for å fortjene utgivelse i bokform. De fem første utgivelsene, med sterke tekster av Bjørn Skogmo, Vemund Solheim Ådland, Kestr Aschnitz, Monica Aasprong og Øyvind Ådland, var helt enkle, heftede lavbudsjettbøker, alle med samme sideantall, med omslag i sort-hvitt.
Ny giv
Den forfriskende annerledesheten til tross kunne dette konseptet også fort ha blitt en tvangstrøye. Men med de fire nyeste utgivelsene i serien sprenger Biblioteket Gasspedal sine egne grenser, og utvider prosjektet både hva angår bokformatet og det geografiske nedslagsfeltet. Det sjarmerende A6-formatet er beholdt, men forfatterne har denne gangen fått friere hender med tanke på sideantall, og omslagene fremstår en tanke mer påkostet, med tydeligere individuell design og fargetrykk. Denne overskuddspregede fornyelsen har antakelig en del med de økonomiske rammene å gjøre – forlaget har denne gangen i større grad innhentet offentlige og private støttemidler.
Mens alle de tidligere utgivelsene har vært norskspråklige, er nedslagsfeltet nå utvidet til å gjelde det skandinaviske språkområdet. Med trioen ”Avant Norden” vil Gasspedal slå ”et slag for nordisk utveksling og mot litterær provinsialisering.” De tre bøkene, med tekster på henholdsvis norsk, svensk og dansk, distribueres ikke bare her i landet, men også i Sverige og Danmark. Også her ligger det en utfordring til storforlagene: hvorfor utnyttes ikke i større grad vår evne til å lese de andre skandinaviske språkene?
Vitenskap på ville veier
Svenske Annelie Axén debuterer med ”Langz”, en snodig men interessant og velskrevet blanding av poesi, dagbok, krim og science fiction. I små avsnitt, med presise tidsangivelser av typen ”12:07 DEN TREDJE MARS 1997” som overskrift, møter vi jeg-fortelleren Langz, som er forsker, lingvist og innehaver av ”Langz Inc.”
Navnet ”Langz” assosierer jeg med navnet til regissøren Fritz Lang (1890-1976), mannen bak legendariske filmer som ”Metropolis”, ”M” og ”Dr. Mabuses testamente”. Tematisk sett kan Axéns bok sies å ligge tett opp til Langs filmer, med sitt portrett av en person som bokstavelig talt går over lik for sin forskning, for blant annet å ”bevisa en trippel glottalstopp i det naturliga språkbruket”. Og det er ikke bare pervertert språkforskning det dreier seg om – ”Langz Inc.” er også ute etter å skape et elektronisk generert etterliv. Den første prototypen fremstår som et mareritt av en fengselscelle: ”Jag trycker ned mässinghandtaget och öppnar dörren. Utanför står en skylt. Jag öppnar de andra dörrarna men möts bara av samma skylt: UNDER KONSTRUKTION.”
Reisen tilbake
Ved inngangen til 90-tallet var Pål Norheim del av den første redaksjonen av tidsskriftet Vagant, hvor han selv publiserte en rekke humoristiske og kritiske artikler (blant annet et uforglemmelig kurs i anmelderi). Siden bokdebuterte han i 1998 med ”Gottfried von Baaders dagbok”, som han fulgte opp med diktsamlingen ”Stemmegafler” i 2000.
Norheims nye bok, med tittelen ”Z”, er den desidert tykkeste Gasspedal-utgivelsen til nå, med sine 62 sider. Det er en nydelig bok, med korte prosatekster som ikke bare er godt skrevet, men også godt tenkt. Det handler om erfaring, hukommelse og refleksjon – og om kollektiv og personlig historie, med utgangspunkt i forfatterens reise tilbake til Afrika, hvor han vokste opp som barn av misjonærer.
Norheim reflekterer blant annet over sin oppvekst innenfor ”misjonens idé”, som han sammenlikner med dagens ”globalisering”: ”…utopien om ”den globale landsby”, lar seg neppe forstå ut fra fremskrittstanken, men kanskje ut fra misjonsbefalingen som tømt form? Oppgaven: å formidle til alle jordens folkeslag – ikke det glade budskap, men et hvilket som helst budskap.”
Teateret på verdensscenen
Boken ”The Democracy – Destination: Iraq” med undertittelen ”Fra teatret til verdensscenen”, dokumenterer omstendighetene omkring teateret Das Beckværks demokratiprosjekt, som her i landet skulle være kjent for lesere av Morgenbladet. Som en form for politisk performance pakket de to dresskledte danskene Nielsen og Rasmussen demokratiet, bestående av ”Det nomadiske parlament” ned i en koffert, for så å bringe det til Irak. Siden brakte de det videre til USA – på bokens siste side er demokratikofferten fotografert foran Det hvite hus i Washington.
Det er mye humor i teaterets tilnærming til verdensbegivenhetene, men likevel fremstår det politiske engasjementet som seriøst begrunnet. I en tid hvor verden skal ”demokratiseres” spør das Beckværk hva vi egentlig mener med demokrati, og gir også selv sitt svar, en utopi: ”Hva der bør gøres: I fællesskab frembringe en universel model og skabe et grænseløst netværk af dialog som basis for en ny form for folkestyre.”
Sjefen for Das Beckværk, ”VerkFührer Nielsen”, også kjent som forvalteren av forfatteren Claus Beck-Nielsens livsverk, er for øvrig blant trekkplastrene under litteraturfestivalen ”Sigrid Undset-dagene”, som i år avholdes på Lillehammer 24.-29. mai.
Blomster og brutalitet
Den fjerde og siste boken i denne svært leseverdige puljen med Gasspedal-bøker, er en gjendiktning. Arild Vange utga i fjor en oversettelse av den østerrikske poeten Peter Waterhouses debutsamling ”Mennsk”. Her har han gjendiktet ”Blomster” av samme forfatter, et langdikt hvor naturlyrikkens blomstersymbolikk møter en urban virkelighet, i skildringen av et slettelandskap i utkanten av Wien.
Vange presenterer samtidig et svært interessant intervju, hvor Waterhouse svarer på spørsmål om nettopp dette diktet. Intervjuet fungerer som en nyttig kontekstualisering og veiledning i lesningen.
Et sted skildres det brutale mordet på den italienske forfatteren og regissøren Pier Paolo Pasolini – og for meg fremstår dette avsnittet som det mørke punktet diktet søker mot. Koblingen av vold og estetikk virker vesentlig her. Blomsten, det organiske, naturlige, er ikke bare noe vakkert, men også truende: ”Verdens uro vokser. Alt skal bli blomst, vi stadig mer urolige. Byene er blomsterhav.”
Litterært engasjement
Selv om disse fire bøkene er svært forskjellige, har de det til felles at de i utpreget grad problematiserer, kommenterer eller refererer virkeligheten. Det er bøker som viser vilje og engasjement, slik Gasspedal-redaksjonen også gjør det, med sin virksomhet. Biblioteket Gasspedal gjør den norske (og nordiske) litterære offentligheten flere hakk morsommere og mer interessant. De innfrir til fulle de forventningene jeg hadde, og har endatil klart å øke forventningsnivået med tanke på hva som blir det neste.
Lenke til Biblioteket Gasspedal:
http://gasspedal.org
Abonner på:
Innlegg (Atom)
