onsdag, januar 03, 2007

Å gå blir i dag betraktet som luksus

eller som tegn på kriminalitet.

-- skriver Øyvind Rimbereid i essaysamlingen Hvorfor ensomt leve. Og min relativt panegyriske anmeldelse av den boken kommer visst aldri på nett, så jeg legger den ut her i kommentarfeltet.

8 kommentarer:

Mariann sa...

Forankret i veven av verdener

BOK ESSAYS

ØYVIND RIMBEREID:
Hvorfor ensomt leve
Gyldendal

Rimbereid demonstrerer til fulle at det er mulig å skrive enkelt og forståelig uten å redusere kompleksiteten i stoffet.

”…den som omtaler seg selv som ”ensom” … har allerede skrevet seg inn blant andre. Og omvendt: Hun har skrevet de andre inn i seg.” Etter å ha lest Øyvind Rimbereids ytterst velskrevne, kunnskapsrike og vedkommende essaysamling, med den lett nagende tittelen Hvorfor ensomt leve, opplever jeg det som dypt fristende å gå inn i et misjonerende modus, i et forsøk på å spre budskapet til så mange som mulig: les den!

Givende. Tekstene er holdt i en personlig henvendt, likevel saksorientert tone, og gir inntrykk av å være overskuddspregede, gavmildt givende. De er preget av inngående kunnskaper om klassisk og moderne retorikk, av historisk bevissthet og tradisjonsbevissthet, og samtidig en sterk opptatthet av diktningens fundamentale forankring i den ”veven av verdener” vi befinner oss i her og nå.
Hvorfor ensomt leve er lekkert symmetrisk oppbygd i fem deler: mens første og siste del består av enkeltstående essays, henholdsvis om ensomhet og om jazz, omkranses den midtre delen av to bolker med kortere essays – en bolk med tekster om andre forfattere (Simone Weil, Georg Johannesen, Jo Eggen, A. O. Vinje), og en bolk som tar for seg ulike metapoetiske spørsmål: diktningens forhold til det utopiske, lydlige, etiske, politiske osv.

Stedets betydning. Sentralt plassert er det lange essayet ”Om det topografiske diktet”, med undertittel ”Eller i stedet for en poetikk”. Her gjør Rimbereid lesninger av ulike før-romantiske verker som tar utgangspunkt i fysiske steder, konkrete landskap. Indirekte belyses betydningen av den stedlige forankringen i hans egen poesi, som jo blant annet er tydelig i bruken av stavangerdialekt. Men Rimbereids interesse for (hjem)stedet handler vel å merke ikke om noen proteksjonistisk nostalgi: ”Ved at diktet avviker, blander sammen og overfører mellom historiske epoker og perspektiv, svarer det for det som et sted kan bli … Som om det kunne bli et liv også der ute … et liv dept ned i olda emti gassbrunnar.” Den siste formuleringen henspiller på science-fiction-diktsamlingen SOLARIS korrigert (2004), hvor Rimbereid skriver frem et slags stavangersk språk og sted anno 2480.

Det må desidert betegnes som kvalitetstid, å tilbringe noen timer med Rimbereids essayistikk.

MARIANN ENGE

Aftenposten, 21. desember 2006

gro sa...

Bergens Tidende er helt enig med Aftenposten, Rimbereid var et litterært høydepunkt i året som gikk.(Godt nyttår!)

ErikB sa...

Jeg var litt i tvil om jeg skulle kjøpe denne... men nå steg nei-vekta til vers...

Skriver han noe om Thomsen? Jeg synes å overhøre noe om at han kritiserer Søren Ulrik i et essay i en samtale mellom en poet og en forlagskonsulent rett før jul...

Susanne sa...

Rimbereid giver Thomsen en velfortjent én på hatten her.

ErikB sa...

Hvilket nr. av morgenbladet er det? Jeg har ikke nettabbonnement, men kan finne det på biblioteket...

Susanne sa...

Å, very diffi-cult! Teksten er publisert 10. november 2006.

Mariann sa...

Kaja Schjerven Mollerin har en lang og fin anmeldelse i Klassekampens Bokmagasin denne helgen også. Hun kommer med noen kritiske bemerkninger, selv om hun først og fremst anbefaler den. Selv holdt jeg nesten på å skrive en aldri så liten feministisk kommentar til essayet om episodisk diktning. Om man skal dømme av Rimbereids referanser, er det en 100 % mannlig genre. Kan det stemme?

Mariann sa...

Og gro - teksten din er ikke på nett heller, eller?