onsdag, april 23, 2008

Men hva med alle de andre?

Åpent brev til kulturminister Trond Giske / Kultur- og kirkedepartementet.

Jeg tror faktisk ikke dere aner hvor glad jeg er nå, så derfor vil jeg gjerne fortelle dere det:
Jeg er virkelig utrolig glad for at jeg nå har fått ettårig arbeidsstipend som kritiker fra Statens kunstnerstipend. Det betyr at jeg endelig, for første gang siden jeg begynte å skrive kritikk for cirka 8 år siden, faktisk kan ha det som min hovedbeskjeftigelse, i alle fall et års tid fremover. Det betyr at jeg endelig, for første gang siden jeg begynte å skrive kritikk, faktisk skal kunne leve av skribentvirksomheten. Det føles naturligvis forpliktende, samtidig gir det meg en helt ny frihet til å kunne fordype meg og skrive mer på eget initiativ, ikke bare på oppdrag.

At det fra og med 2007 ble opprettet et helt nytt arbeidsstipend for kritikere, som jeg nå er den andre i historien som får, må bety at dere har forstått at det å være kritiker, i likhet med det å være forfatter, oversetter eller kunstner, som oftest ikke er noe det går an å leve av. Det må bety at dere anerkjenner at det faktisk likevel er et yrke, som krever en viss profesjonalitet, og som man strengt tatt burde kunne leve av. Det må bety at dere har forstått at det å skrive kritikk ikke bare er en slags hobby. Og det betyr nok, ikke minst, at dere ser viktigheten av at det foregår en noenlunde kvalifisert kritisk skribentvirksomhet i den norske offentligheten.

Det beste hadde selvfølgelig vært om aviser og andre oppdragsgivere hadde kunnet lønne frilanskritikerne sine bedre. Men det kan de altså ikke. Eller vil de ikke? Hva det nå enn skyldes, så er honorarene man tilbys ytterst sjelden til å leve av, og det betyr at kritikere enten må ta en masse andre jobber ved siden av, eller forsøke å leve på nesten ingenting.

Det oppleves som en viss anerkjennelse av yrket at det for andre år på rad deles ut et arbeidsstipend til en kritiker, og for meg personlig er det en lykke å få mulighet til å skrive på heltid i et år. Men jeg må innrømme at jeg ikke bare er glad. For jeg klarer ikke å ta imot dette stipendet uten å tenke på alle kollegene mine som trenger det og fortjener det like mye som meg. Og det gjør meg faktisk både sint og trist, for ikke å si rasende og fortvilet, å tenke på alle de dyktige, engasjerte, seriøse kritikerne, mange av dem blant landets desidert beste skribenter, som ikke kan leve av det arbeidet de gjør.

Dersom opprettelsen av dette Kritikerstipendet i 2007 faktisk handlet om at dere anerkjenner viktigheten av kritikernes arbeid, og dersom det betyr at dere faktisk ønsker å gjøre noe for å bedre forholdene for den norske kritikerstanden, må det nok flere arbeidsstipender til enn dette ene, ettårige. Norsk kritikerlag la i utgangspunktet frem et krav om tre treårige og ti ettårige arbeidsstipender for kritikere. Heller ikke det ville helt ha dekket behovet (og det eneste som virkelig ville ha kunnet løse problemet ville vel ha vært å innføre borgerlønn), men en utvidelse av stipendordningen i tråd med Norsk kritikerlags krav ville ha utgjort en mer reell anerkjennelse av kritikernes situasjon.

For å unngå eventuelle misforståelser: jeg mener ikke at det bør tas av de kunstnerstipendene som allerede finnes, støtten til kritikerne må komme i tillegg, for helst burde også antall stipender til forfattere, oversettere og kunstnere utvides. I år er det for eksempel, så vidt jeg kan se, én eneste av fjorårets forfatterdebutanter som har fått arbeidsstipend. Det høres unektelig litt lite ut, synes jeg, så få gode debutanter var det da ikke i 2007. Hva med alle de andre?

Med vennlig hilsen
Mariann Enge, kritiker
Leder av arbeidsutvalget til litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag

(Innlegget står på trykk i dagens utgave av Dagens Næringsliv. Kan også leses på Norsk kritikerlags nettsider.)

1 kommentar:

Paal Bjelke Andersen sa...

Praktfullt. Slik skal det gjøres.