mandag, mars 17, 2008

Kvartett

Ah, wow, Paal-Helge Haugens første diktsamling på en halv evighet, Kvartett, dumpet ned i postkassen min her om dagen i all sin lekkerhet, firedelt og samlet i en sølvskimrende pose - enda jeg ikke skal skrive om den, for det har Ingunn Økland allerede gjort, her. (Og Kasseklampen har både intervjuet forfatteren og anmeldt boken, men ettersom de har verdens dummeste, mest ubrukelige nettside, kan jeg ikke lenke til det.)

2 kommentarer:

Susanne sa...

Det er mange slags Jamaica
Klassekampen 12.03.2008
Av Nils-Øivind Haagensen (tekst) og Linda Bournane Engelberth (foto) klassekampen@klassekampen.no

Når Paal-Helge Haugen endelig er tilbake i poesien etter femten år, har han for sikkerhets skyld fire bøker i sekken.

Paal-Helge Haugens «Kvartett 2008» må kunne sies å betegne et slags «comeback» til poesien for en av Norges ledende poeter gjennom førti år. Boka består av fire bøker: «G's bok», «Dantes oske», «Passasje» og «Visum». I «G's bok» og «Dantes oske» går Haugen i dialog med det han anser for å være to grunnleggende tekster i den skriftkulturen vi befinner oss i: Bibelen og Dantes Guddommelige Komedie. I «Passasje» samtaler han mer med sitt eget litterære univers. Mens han til slutt i «Visum» skriver uten en bestemt metode og lar diktene peke i alle retninger.

- Jeg forholder meg til Bibelen som en skriftsamling, som et enormt erfarings-reservoar, som har gitt mennesker et språk på ikke bare religiøse fornemmelser men lyst, glede, redsel, erotikk og så videre. Det er veldig viktig at vi samtaler med tekster som Bibelen.

- Linton Kwesi Johnson sa det samme i et intervju med The Guardian for noen dager siden, at han vokste opp på Jamaica uten strøm, uten tv, uten, radio, uten bøker, men med Bibelen som den eneste erfaringsreferansen. Gamle mennesker samtalte i bibelsitater, sa han. Du har riktignok ikke vokst opp på Jamaica…

- Ikke si det, det er mange slags Jamaica i verden.
Ekko

- Hva håper du kommer ut av din samtale i «Dantes oske» med Dantes Guddommelige Komedie?

- Jeg håper på en veldig lavmælt samtale med en bok som nesten alle tider har opplevd som samtidig med seg. Et verk som har i seg det Jorge Luis Borges snakker om: evnen til å skape et liv med ei linje, fem ord. Og som i tillegg har disse enorme kastene fra det ene til det andre. Fra metafysisk spekulasjon til grovheter og vulgarismer. Fra det abstrakte til det sjokkerende konkrete. Jeg er veldig åpen og tydelig på at vi alle skriver i ekko-rom og med «G's bok» og «Dantes oske» viser jeg hvilke som er de to største ekkoene for meg.

- Men du har ingen begrep om frelse, verken i bøkene eller livet?

- Det vet jeg ikke engang hvordan jeg skal svare på. Enkelte ord er så farget av våre forestillinger at jeg ikke vet om vi snakker om samme ting. Men du kan si jeg er en person som er glad i prosedyrer, metoder og bestemte fremgangsmåter. Jeg har prøvd å få ting som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, rent språklig, til å arbeide sammen i språket. For kanskje å tvinge de trege hodene våre ut av de skjulte, automatiserte rasterne vi forstår verden gjennom, også på vårt mest «originale». Jeg vil overliste meg selv.
Intelligens

- Du mener altså at språket er smartere enn deg?

- Å, ja. Språket er skremmende smart. Om en bare kan finne noen gode steiner å snuble i, slik at man ramler ned de hullene vi vanligvis forsøker unngå.

- Hvordan vet du da om du har fått til noe?

- Det vet du kanskje ikke, men du kan ane det. Og den største synd du da kan gjøre, når det først aner deg, er å begynne å pirke i diktet. Da lar man det stå. Du kan si: det fins mange måter å forandre hodet på, fra kjemikalier til meditasjon, men jeg tror mer på prosedyrene og restriksjonene som ligger i språket selv. Derfor lot jeg også den siste boka i kvartetten, «Visum», være et frikvarter i forhold til den strenge metoden i de tre foregående. Det er ikke et nevrotisk verk, det her.

Forfatteren beskriver «Kvartett 2008» som en vifte, «som kan begynne i det smale for så spre seg i alle retninger». På spørsmål om boka som ei vifte også skulle kunne produsere frisk luft i det vi liker å kalle det litterære rommet her til lands, smiler Haugen og sier at ja, det er lov å håpe at «den både kunne gi frisk luft samt slå bort fluer med». Så kan man gå til sitt siden og fundere på om det faktisk er mulig med frisk luft i det nevnte litterære rommet lenger, samt hva slags fluer det er Haugen har i tankene.
Poeten

Poet i førti år, altså: Paal-Helge Haugen. Som jo er et spørsmål i seg selv. Hvordan har det vært og forandret seg opp gjennom?

- Ja, det kan du si. Gud hjelpe. På den ene side skulle man tro at det føles mer og mer meningsløst å være poet i en offentlighet hvor poesien er stadig mer marginalisert. Men det gjør ikke det. Det gjør fortsatt ikke det. Da jeg begynte var det alle mulighetene som sjangeren jo byr på som fascinerte meg mest. Det var et eventyr! I dag oppleves det nok litt mer komplisert. Den følelsen av å kunne gå på rekvisitt-lageret til enhver tid fins ikke lenger.

- Hvorfor ikke det?

- Jeg har ikke det naive forholdet til det lenger.

- Vil det si at du anser det yngre poesien i dag for å være naiv?

- Å, nei, nei. Det skjer kanskje ikke så mye nytt, men den er ikke naiv. Den yngre poesien gjenoppfinner stadig poesiens drastiske prosedyrer for å gå fri det sentrallyriske krattet vi må gå fri av. Det er en gammel kamp, men en flott kamp som må kjempes igjen og igjen. Om vi ikke skal drukne i konvensjoner. Pluss på at de unge i dag klarer det vi ikke klarte: produsere bøkene selv. Forlag som Gasspedal og H-Press lager flere av landets vakreste og mest interessante bøker. Vi kjenner det igjen, vi har vært der før, men det er et godt sted å være og det er alt annet enn naivt.

Mariann sa...

Takk! Han sier noen fine ting der, ikke sant?