En byrottes bekjennelser

Tidligere i sommer tenkte jeg at jeg kunne ta med meg de mange bøkene jeg er nødt til å lese på stranden, et eller annet vakkert sted utenfor byen, få litt frisk luft, vind, sjø, noe natur, det hadde vel vært fint for meg, sikkert, sunt! Men når det kommer til stykket, er det ikke det jeg velger. Og nei, tanken har streifet meg, men det er ikke latskap det skyldes, at jeg går av sykkelen ved stamkaféen i Torggata, faktisk er det da med en viss utilfredshet at jeg konstaterer at jeg allerede er fremme, helst ville jeg ha syklet litt mer. Det er snarere behovet for rutine, faste rammer, byens beskyttende vegger om meg, som gjør at jeg foretrekker den bedagelig vanemessige, akkurat passe vennlige atmosfæren til denne espressobaren midt i den slitneste, skitneste delen av Oslo sentrum. Der, ute på benken, halvveis på kafe, halvveis ute i gaten, kan jeg sitte konsentrert en god stund og lese, og føle meg på plass i verden, på rett sted, på dette stedet hvor det er plass til alle, hvor jeg kan være ingen eller hvemsomhelst, hvor jeg kan være en del av gatebildet, jeg kan være hun som sitter og leser, mens folk går, sykler, subber og kjører forbi, og gutta ved siden av meg diskuterer hissig på et språk jeg ikke forstår, og følgelig heller ikke blir forstyrret av.

Spooky letter på trykket

Altså, det har kanskje vært litt mye i det siste, men så er det bare å gjøre som PJ, få det ut...

Alenemamma hjemme alene

En uhyggelig fornemmelse: jeg gikk forbi rommet ditt, og trodde plutselig at du lå der inne og sov, at du lå der under dynen - men sekundet etter kom jeg på at det gjør du jo ikke.

Lebanese blogs

In Beirut, a musican, comic's author & painter called Mazen Kerbaj, and his mother - painter, poet & journalist Laure Ghorayeb - are blogging about the war.

Forresten -

1.
Hvor ofte tænker du på mig:
a. Dagligt?
b. Sjældent?
c. Aldrig?

-- fra Maja Lee Langvad: Find Holger Danske, anmeldt her.

Perspektiv på tingene?

Jeg tror ikke jeg var den eneste norske kritikeren som frenetisk skannet artikkelen "Den uforpliktede anmelderen" i denne ukens Mrgnbldt, og som lettet kunne konstatere at mitt navn ikke var nevnt denne gangen, puh, det var noen right next to me som fikk seg en salve, men nevermind, det er jo for agurk, for ikke å si badeball å regne, i forhold til de langt mer konkrete salvene som nok en gang og om og om igjen og nettopp nå i samtidshistoriens avsindige gang rammer uskyldige mennesker, stop it, will you?!

Film er best på Cinemateket

Atom Egoyans siste film, Where the Truth Lies, har premiere på svenske kinoer i disse dager (riktignok med den noe mer entydige tittelen Sanna lögner), og i den forbindelse har Egoyan pludret litt med SvD, som blant annet kan fortelle at "Hans mamma valde hans förnamn som en hyllning till den då positivt betraktade kärnkraften." Her i landet er det noen måneder siden nå, at filmen ble lansert, så den går ikke lenger på kino. Og jeg fikk aldri somlet meg til å gå og se den, så jeg må nok pent vente til den kommer på dvd, eller på Cinemateket...

Apropos, på Cinemateket var jeg for ikke så lenge siden, sammen med Kari, og så François Truffauts knallsterke debutfilm fra 1959, Les Quatre Cent Coups (som på norsk av en eller annen grunn går under tittelen På vei mot livet, men så var også tekstingen gjennomgående elendig, blant annet er det en scene hvor hovedpersonens mor forteller om da hun selv var ung og skrev journal, altså dagbok, noe som i norsk oversettelse ble til at hun som tenåring hadde luftet sine frustrasjoner i avisen). Cinemateket viser en rekke av Truffauts filmer i sommer, og i den forbindelse brakte Mrgnbldt denne uken en lengre artikkel om mannen og filmene hans. Ah, voilà - Jean-Luc Godard & François Truffaut vous parlent.

Snyltepost

Har ikke tid til å skrive noe selv, men kan jo alltids lenke til noen andre - her har Susanne noen interessante saker om & med Joseph Beuys.

Ved strandkanten

Da merker han, plutselig, at fisken ikke er død men at noe lever inne i den. Dette er det bevegelsen minner om. Han merker, plutselig, at silda ikke er død og glatt og fiskeaktig, en oval form som hviler i hånden hans og som er god og kjent og svakt skjellet og svakt ru å holde i, men at noe lever inne i den. Og idet han slipper fisken, med et rykk av overraskelse og avsky, som sprer seg fra hånden og oppover, forbi håndleddet og albuen og skulderen og derfra ut i resten av kroppen, der den til slutt, for overhodet å finne feste et sted, biter seg fast i den tett sammenknepne munnen - sprekker skinnet, og de bittesmå hvite ormene som har bodd i et nøyaktig fiskeformet bol, tett sammenpakket i den døde silda, myldrer ut i lyset.

-- fra Espen Haavardsholm: Det som er og det som ikke er

LiteraturHaus Oslo

Litteraturhuset i Oslo åpnes offisielt først høsten 2007, men arrangerte i går kveld en sommerfest, hvor planene for huset ble presentert. Lettere euforisk må jeg innrømme at jeg ble: dersom dette faktisk blir som det har potensiale til å bli, blir det helt, helt fantastisk.

"Vi begge feire vil en Fest"?! Konfirmasjonssang-diktningens konge, Henrik Wergeland, på veggen i Wergelandsgate.

De store grønne ballongene forsvant en etter en - noen havnet i hendene på lykkelige barn, andre ble sluppet ut og opp i sommernatten.

Plan over underetasjen. Over underetasjen er det 4 etasjer til.

Stort, åpent, lyst! Og nærmeste nabo med Lorry...

I anledning dagen

Fra sluttpakke til startpakke

I Cappelen er de sannelig ikke særlig smarte. Det er de derimot i Damm. Hvor mange forfattere som vil følge Bjørn Aagenæs derfra til dit, og om hun her vil være blant dem, gjenstår å se.

Sommerferie?

Det er definitivt sommer i Oslo, og i dag har vi badet og badet og slikket sol og is her, mens det samtidig pønskes ut skumle ting her, og snakkes og synges fint her. Stadig flere melder fra om at de går offline på ferie - selv er jeg definitivt på i juli, her skal arbeides!

Litlive #35

Månedens utgave av Litlive er klar - der skriver Martin Larsen om Maja Lee Langvad, Lilian Munk Rösing om Assia Djebar, René Jean Jensen om Kenneth Koch, og Astrid Fosvold om Jonny Halberg.