Liten Rotterdamrapport

Blant poetene som gjestet den 36. internasjonale poesifestivalen i Rotterdam, var belgiske Laurence Vielle. Hun er også kjent som skuespiller, og tekstene hennes er først og fremst ment for fremføring. I følge festivalinformasjonen sier hun dette om diktene sine: ”What I write is speech material, sound material … I do not intend to publish my texts, but to play them.”

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk i Rotterdam, var hennes improvisasjon over et dikt om “Théo”, hvor innskutte ord og setninger på nederlandsk fjerner enhver mulig tvil om hvilken Theo hun sikter til:
"Théo, il a altijd compté que sur lui-même Théo, Théo de toutes
façons c’est un homme qui veut pas, dépendant de quelqu’un Théo?
HIJ WIL NIET HIJ WIL NIET et t’is niet T’IS NIET NU THEO,
de toutes façons il va pas changer Théo, c’est un homme, être
dépendant? Il a compté Théo que sur lui-même, SUR LUI-MEME,
afhankelijk? OP ZICHZELF THEO, in ieder geval il va pas changer,
pas changer, VERANDEREN THEO? THEO? THEO?"

Det var altså ikke selve denne teksten som sitatet ovenfor er hentet fra som var så sterk, men fremføringen av den, og nærmere bestemt de lange øyeblikkene i fremføringen hvor hun bare gjentok navnet Theo, om og om og om igjen, monotont syngende, messende, med den hese, intense stemmen sin, om og om igjen i det som kjentes som en evighet, eller i alle fall alt for lenge, irriterende, ubehagelig lenge. OVER THE TOP – som provokatøren Theo van Gogh selv, eller som det bestialske mordet på ham, eller som fundamentalistenes holdninger og handlinger.