søndag, oktober 26, 2008

Norsk kritikerlag 10 år!

Det er 10 år siden norske litteratur-, billedkunst- og scenekunstkritikere samlet seg i et felles kritikerlag. På fredag ble jubilanten Norsk kritikerlag feiret på Litteraturhuset, med taler, lansering av festskrift og utnevnelse av æresmedlem, IdaLou Larsen.


Dessverre svarte ikke jubileumsseminaret Ta en kritiker til forventningene. INGEN av de tre inviterte institusjonspersonlighetene turte å “ta” – eller i det hele tatt forholde seg direkte til – den kritikeren de hadde valgt å utfordre. I stedet serverte de den sedvanlige blabla-kritikken av kritikken. Merkelig nok var det bare (tidligere teaterkritiker) Henning Gärtner som (viste at han) ble sint.

Litt bildedokumentasjon med kommentarer her. (Dessverre tok det litt tid før jeg husket at jeg hadde med kamera, så jeg fikk ikke foreviget seminarets første del.)

Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås har for øvrig en kommentar til arrangementet i dagens avis, hvor han blant annet skriver:
... kritikken av kritikken kommer aldri noen vei, kommer aldri videre, så lenge den forblir så generalisert som Heger og de fleste andre utøver den. Aldri tør noen dagsavisrefsere bruke konkrete eksempler på dårlige anmeldelser, aldri tør de nevne navn. (Tom Remlov nevner én, forlengst avdød. Modig!)

4 kommentarer:

Mariann sa...

Når sant skal sies er vel "aldri" en overdrivelse? Det har da hendt, at kontkrete kritikere har blitt møtt med konkret kritikk. Men ikke på fredag, nei.

Mariann sa...

Vel å merke var jeg også blant dem som ikke ga uttrykk for noe sinne under selve debatten. Jeg skulle ha reist meg fra plassen min nede i salen og sagt noe, men jeg tenker for langsomt. Og ble kanskje litt for opptatt av å fotografere.

mrtn sa...

Synd - jeg hadde håpet det skulle bli en interessant debatt. Jeg er enig med poenget til Åmås & Gärtner at kritikken bør være interessant i seg selv. Den beste kritikken jeg leser i f.eks. Litlive, Vagant eller New York Review of Books eller hvad det nå skal være er alltid selvstendige essays som bruker hovedteksten som et springbrett til en egen erkjennelse. En lesning som åpner et eller annet opp. At Åmås forsvarer terningkastveldet, selv om det er et lunkent forsvar, synes meg uforståelig.

Anonym sa...

Her er et sitat i sakens anledning, hentet fra boka "Sett til venstre" av Willy Dahl, skrevet i 1999: "I dagens avis ser jeg at Pål Gerhard Olsen erklærer jeg hjertens enig med Jan Kjærstad, som i gårsdagens avis har ytret at norsk litteraturkritikk er et sorgens kapittel. Så er alt ved det gamle. For 35 år siden kom jeg til å si noe liknende (...) Det som jeg ikke skjønte den gangen, og som Olsen og Kjærstad ikke skjønner i dag, er at det å slå løs på "norsk litteraturkritikk" sånn generelt sett er som å dunke hodet i en dyne. Den eneste kritikk det kan komme noe positivt ut av, er den konkrete, rettet mot den og den spesifikke anmeldelse. Men: vel å merke uten forurettelse, fordreinger og fornærmelser, men med forsiktighet, forstand og forståelse".