”Ved første møde med værket ligner materialet blyantstreger eller noget andet, tyndt og skrøbeligt. Man må tættere på for at se, og beskueren overraskes, da det går op for ham eller hende, at det er kønshår. Der ligger måske også en ”chokeffekt” i valget af materiale – i stedet for ”kunst” støder man ind i det ”ægte” biologiske materiale, der sædvanligvis hører til privat- og intimsfæren. Koblingen mellem hårene og Varvins kvindelige krop ligger lige for. Ved nærmere eftersyn må det gå op for beskueren, at hårene ikke kan stamme fra det samme menneske; de er i forskellige farver og længder og tykkelser. Der peges altså på forskellige kroppe samtidigt – men på hvis? Subjektets vilkårlighed tematiseret.”
-- skrev Kasper Frege i Almindelighedens mærkelighed – om Jackson Pollock & Idun Varvin (adressens, 2004). Den samme Frege gjør en relativt rabiat lesning av Gustav Haarnack i det nyeste Vagant. Dette nummeret av Vagant har flere fristende ting å by på, blant annet en god del stoff om Hélène Cixous. Sistnevnte kan man også lese om i Susannes dobbeltanmeldelse i det siste Morgenbladet, hvor Cixous’ Blendverk leses parallelt med Sara Stridsbergs Solanas-roman. I denne utgaven av avisen (som jo strengt tatt er forrige ukes avis) er det som sedvanlig mye å lese, for eksempel er Kari representert med et langt essay om krigs- og krisefotografi (som ikke er lagt på nett?). Hun skriver:
”Det er kanskje ikke så vanskelig å speile seg i et edelt, lidende ansikt. Vanskeligere er det å se seg selv i ansiktet som skjærer aggressive grimaser. Kanskje er det derfor noen av oss stadig blir forbløffet når vi blir konfrontert med hvilke direkte grusomheter et menneske kan påføre et annet menneske: Vi jobber så hardt med å bygge opp et bilde av oss selv som gode og forståelsesfulle, og så holder noen opp et speil foran oss som viser oss i konsentrert form alt det fortrengte i et slikt identitetsbyggingsprosjekt: som med bildet av Dorian Gray.”
