Smalt, bredt, stort, lite?

Følgende står på trykk i dagens Aftenposten, men kommer sannsynligvis ikke til å publiseres i avisens nettutgave:


Ut med poesien?

NRK-ledelsen synes ikke lenger at de har råd til å ha samtidspoesi på radio. Men det er da ikke bare sportsfantaster som betaler lisens?

KOMMENTAR
Mariann Enge
bokanmelder

Lille julaften, med reprise 1. juledag, gikk siste utgave av radioprogrammet ”Poesitid” på luften på NRK P2, med Steinar Opstad som gjest. Ut fra en vurdering av at honorarutgiftene til deltakende poeter gjør det for kostbart å produsere, er programmet nå nedlagt, og NRK har ikke lenger noe eget program viet samtidspoesien.

Feil tidspunkt. Det må innrømmes: til tross for at jeg er mer enn gjennomsnittlig poesiinteressert, har jeg aldri slått på radioen for å høre på ”Poesitid”. Det er ikke så rart, når man ser på sendetidspunktene: fredager kl. 13.03 (da er jeg på jobb), med reprise søndager kl. 07.03! Jeg kan vanskelig forestille meg et radioprogram som skulle kunne få meg til å stå opp så tidlig på en søndag! Riktignok er NRK flinke til å legge programmene sine ut på nettet, men det skal nå en liten ekstrainnsats til å lete seg frem til et program på den måten.

Bredde? På NRKs nettsider kan man finne følgende påstand: ”Finansiering via kringkastingsavgiften gjør det mulig for NRK å opprettholde et bredt og uavhengig programtilbud.” ”Uavhengig” betyr vel ”uavhengig av kommersielle interesser”? Men et ”bredt” programtilbud, hva betyr egentlig det? Generelt ser det ut til å være en utbredt misforståelse i mediene som går på at ”bredde” betyr at alt skal kunne passe for alle. Resultatet av en slik tankegang blir ikke et bredt tilbud, men snarere tvert i mot: et trangsynt, ensporet tilbud. Dersom man ønsker reell bredde, i betydningen mangfold, diversitet, må man tillate det ”smale”: man må tillate de ytringene som i utgangspunktet bare henvender seg til noen få.
I en tilsynelatende altoverskyggende opptatthet av publikumstall, virker det som om NRKs kulturprogrammer, ikke minst poesiprogrammene, underlegges en ambisjon om å nå ut til et stort, langt på vei uinteressert publikum. Formidlingstanken er jo sympatisk nok, men resultatet blir gjerne at man ikke når noen i det hele tatt: de spesielt interesserte synes det blir for uspennende og mister interessen, og de uinteresserte, ja, de er jo rett og slett ikke interesserte?

Fokus på kvalitet. Selv om litteratur- og kulturprogrammer som Ordfront, Boktilsynet og Kulturbeitet på NRK P2 har dyktige, hardtarbeidende medarbeidere som jevnlig fokuserer på poesifeltet, så er det slik jeg ser det behov for et eget poesiprogram, som kan komme på høyde med det som skjer innenfor skandinavisk og internasjonal samtidspoesi.
Det jeg savner fra den forsøksvis kulturbærende institusjonen NRK, er et poesiprogram som tør å være litt eksklusivt, og som først og fremst knytter ambisjonsnivået til kvaliteten på programmet, ikke til lyttertallene. Men likevel: helst med sendetidspunkter da det er noenlunde sannsynlig at en og annen dødelig kan tenkes å befinne seg i nærheten av en radio!


-- Og her fortsetter Politikens serie om danske småforlag drevet av "en enkelt ildsjæl". Og i her, i Information, intervjues "store danske forlagspersonligheder" i de store forlagene.