En siste sjanse!

Er du blant dem som ennå ikke har skaffet deg Selvudslettelser? Så er det på høy tid nå, før det definitivt er for sent!

Tur & retur

Helgens tilbakelagte togreiser: Oslo-Malmö, Malmö-København, København-Humlebæk, Humlebæk-København, København-Malmö, Malmö-Oslo.

Imagine there's no countries

Nasjonalisten bringer antakelsen om nasjonalismens universalitet i overensstemmelse med dens utstrakte empiriske fravær, spesielt i fortiden, gjennom å hevde at den faktisk var der, men bare sov. Vår nasjon har alltid vært der; den er en evig og uforanderlig enhet, som overskrider sine kortvarige inkarnasjoner i forgjengelige eksistenser og generasjoner... Nasjonalismens dvale er én av de absolutt mest sentrale nasjonalistiske doktriner, selv om den kan være kjent under andre navn. Dette er ingen tilfeldighet: Doktrinen er uunnværlig. Uten den ville det ikke være mulig å bringe det nasjonalistiske prinsippets anseelse som naturlig, innlysende og universelt (som nasjonalisten lidenskapelig fremholder), i overensstemmelse med den påfallende og hyppige mangelen på interesse for dette prinsippet...

-- Ernest Gellner: Nasjonalisme

Til min bror

løven: Gratulerer!

Med en løves hjerte

Hvordan han nå fikk det til, Jonatan, så klarte han å slepe Orvar tvers gjennom hele hulen, og han klarte å sno seg inn i hullet og på et eller annet forunderlig vis få med seg Orvar som var mer død enn levende. Det var nesten jeg også - og nå var det min tur til å krype gjennom hullet. Men jeg rakk aldri så langt. For nå hørte vi det knirke i porten, og da var det som all ork rant ut av meg. Jeg kunne ikke røre meg. "Fort, fort, lykta", peste Jonatan, og jeg rakte den til ham, selv om hendene dirret. Lyktene måtte gjemmes. Den minste lille lysstrime kunne røpe oss. De svarte henterne - nå var de alt inne i hulen. Og Tengilsmenn også, med lykter i hendene. Det ble så forferdelig lyst. Men borte i kroken vår var det mørkt. Og Jonatan bøyde seg ut og hugg tak i armene mine og trakk meg gjennom hullet. Inn i den mørke gangen. Og der lå vi og peste alle tre og hørte skrikene. "Han har rømt! Han har rømt!"

-- og der var det ubønnhørlig leggetid.

Happy birthday

Michael Strunge-prisen 2006

... til noen vi kjenner!
Gratulerer, Martin!

Forlaget feirer her.

Trilingual Cauda

Muziek, geplas van riemen.
Iemand doet het licht aan, iemand
gelooft niet in de schemer.
De vraag zonder antwoord dwaalt
langs het raam.

Musik, Geplätscher von Riemen.
Jemand macht Licht, jemand
glaubt nicht an Dämmerung.
Die Frage ohne Antwort irrt
am Fenster vorbei.

Musikk, plasking fra årer.
Noen slår på lyset, noen
tror ikke på skumringen.
Spørsmålet uten svar flakker omkring
utenfor vinduet.

-- Cees Nooteboom

Beirut calling

This is a call for an immediate end to the violence and destruction, in defiance of war, and in search for solidarity.

The need to be tagged

Susanne har diagnostisert meg. Det ser stygt ut til at hun ikke tok helt feil. Jeg klarte i alle fall ikke å la være å svare.

Comme c'est dur...

Mens denne bloggen har ligget brakk noen dager, ettersom bloggeren har vært i bortreist og offline oppe i den norske fjellheimen, har det vært stor aktivitet hos Mazen Kerbaj, som ikke akkurat er på ferie.

Typisk norsk

å være god? Eller godt å være typisk norsk? Knut Olav Åmås er på saken, her.

Litlive #36

Peter Borum skriver om en liten roman på bare 63 sider, som til gjengjeld har et innhold som i tid spenner over årmillioner (ja, -milliarder), ganske som det i rum strækker sig fra det uendeligt små til det uendeligt store.

Lars Bukdahl skriver om det problematiske ved å bruke gråt og latter som kvalitetsmålere, og om en bestselgende roman hvis skrift han oppfatter som ikke grædefærdig og heller ikke tårevædet, men lige præcis grådkvalt...

Mai Misfeldt skriver om en politisk prosabok hvor det blant annet handler en del om den danske statsministeren, som nesten kunne ha vært forfatteren, eller omvendt? Begge er de opvokset på landet, under små kår, hvor børn skulle arbejde, og der ikke blev lagt vægt på tant og fjas...

Kristine Kabel skriver om en usentimental novellesamling der det er skredene ud i ensomheden, en pludselig afstand til den anden, der er de hårdeste slag.

Natt, leser

Det korta svaret: att inte ha kunnat ge det man inte hade, till en som inte ville ha det.

-- Niklas Söderberg: Om det håller om.

En byrottes bekjennelser

Tidligere i sommer tenkte jeg at jeg kunne ta med meg de mange bøkene jeg er nødt til å lese på stranden, et eller annet vakkert sted utenfor byen, få litt frisk luft, vind, sjø, noe natur, det hadde vel vært fint for meg, sikkert, sunt! Men når det kommer til stykket, er det ikke det jeg velger. Og nei, tanken har streifet meg, men det er ikke latskap det skyldes, at jeg går av sykkelen ved stamkaféen i Torggata, faktisk er det da med en viss utilfredshet at jeg konstaterer at jeg allerede er fremme, helst ville jeg ha syklet litt mer. Det er snarere behovet for rutine, faste rammer, byens beskyttende vegger om meg, som gjør at jeg foretrekker den bedagelig vanemessige, akkurat passe vennlige atmosfæren til denne espressobaren midt i den slitneste, skitneste delen av Oslo sentrum. Der, ute på benken, halvveis på kafe, halvveis ute i gaten, kan jeg sitte konsentrert en god stund og lese, og føle meg på plass i verden, på rett sted, på dette stedet hvor det er plass til alle, hvor jeg kan være ingen eller hvemsomhelst, hvor jeg kan være en del av gatebildet, jeg kan være hun som sitter og leser, mens folk går, sykler, subber og kjører forbi, og gutta ved siden av meg diskuterer hissig på et språk jeg ikke forstår, og følgelig heller ikke blir forstyrret av.

Spooky letter på trykket

Altså, det har kanskje vært litt mye i det siste, men så er det bare å gjøre som PJ, få det ut...

Alenemamma hjemme alene

En uhyggelig fornemmelse: jeg gikk forbi rommet ditt, og trodde plutselig at du lå der inne og sov, at du lå der under dynen - men sekundet etter kom jeg på at det gjør du jo ikke.

Lebanese blogs

In Beirut, a musican, comic's author & painter called Mazen Kerbaj, and his mother - painter, poet & journalist Laure Ghorayeb - are blogging about the war.

Forresten -

1.
Hvor ofte tænker du på mig:
a. Dagligt?
b. Sjældent?
c. Aldrig?

-- fra Maja Lee Langvad: Find Holger Danske, anmeldt her.

Perspektiv på tingene?

Jeg tror ikke jeg var den eneste norske kritikeren som frenetisk skannet artikkelen "Den uforpliktede anmelderen" i denne ukens Mrgnbldt, og som lettet kunne konstatere at mitt navn ikke var nevnt denne gangen, puh, det var noen right next to me som fikk seg en salve, men nevermind, det er jo for agurk, for ikke å si badeball å regne, i forhold til de langt mer konkrete salvene som nok en gang og om og om igjen og nettopp nå i samtidshistoriens avsindige gang rammer uskyldige mennesker, stop it, will you?!

Film er best på Cinemateket

Atom Egoyans siste film, Where the Truth Lies, har premiere på svenske kinoer i disse dager (riktignok med den noe mer entydige tittelen Sanna lögner), og i den forbindelse har Egoyan pludret litt med SvD, som blant annet kan fortelle at "Hans mamma valde hans förnamn som en hyllning till den då positivt betraktade kärnkraften." Her i landet er det noen måneder siden nå, at filmen ble lansert, så den går ikke lenger på kino. Og jeg fikk aldri somlet meg til å gå og se den, så jeg må nok pent vente til den kommer på dvd, eller på Cinemateket...

Apropos, på Cinemateket var jeg for ikke så lenge siden, sammen med Kari, og så François Truffauts knallsterke debutfilm fra 1959, Les Quatre Cent Coups (som på norsk av en eller annen grunn går under tittelen På vei mot livet, men så var også tekstingen gjennomgående elendig, blant annet er det en scene hvor hovedpersonens mor forteller om da hun selv var ung og skrev journal, altså dagbok, noe som i norsk oversettelse ble til at hun som tenåring hadde luftet sine frustrasjoner i avisen). Cinemateket viser en rekke av Truffauts filmer i sommer, og i den forbindelse brakte Mrgnbldt denne uken en lengre artikkel om mannen og filmene hans. Ah, voilà - Jean-Luc Godard & François Truffaut vous parlent.

Snyltepost

Har ikke tid til å skrive noe selv, men kan jo alltids lenke til noen andre - her har Susanne noen interessante saker om & med Joseph Beuys.

Ved strandkanten

Da merker han, plutselig, at fisken ikke er død men at noe lever inne i den. Dette er det bevegelsen minner om. Han merker, plutselig, at silda ikke er død og glatt og fiskeaktig, en oval form som hviler i hånden hans og som er god og kjent og svakt skjellet og svakt ru å holde i, men at noe lever inne i den. Og idet han slipper fisken, med et rykk av overraskelse og avsky, som sprer seg fra hånden og oppover, forbi håndleddet og albuen og skulderen og derfra ut i resten av kroppen, der den til slutt, for overhodet å finne feste et sted, biter seg fast i den tett sammenknepne munnen - sprekker skinnet, og de bittesmå hvite ormene som har bodd i et nøyaktig fiskeformet bol, tett sammenpakket i den døde silda, myldrer ut i lyset.

-- fra Espen Haavardsholm: Det som er og det som ikke er

LiteraturHaus Oslo

Litteraturhuset i Oslo åpnes offisielt først høsten 2007, men arrangerte i går kveld en sommerfest, hvor planene for huset ble presentert. Lettere euforisk må jeg innrømme at jeg ble: dersom dette faktisk blir som det har potensiale til å bli, blir det helt, helt fantastisk.

"Vi begge feire vil en Fest"?! Konfirmasjonssang-diktningens konge, Henrik Wergeland, på veggen i Wergelandsgate.

De store grønne ballongene forsvant en etter en - noen havnet i hendene på lykkelige barn, andre ble sluppet ut og opp i sommernatten.

Plan over underetasjen. Over underetasjen er det 4 etasjer til.

Stort, åpent, lyst! Og nærmeste nabo med Lorry...

I anledning dagen

Fra sluttpakke til startpakke

I Cappelen er de sannelig ikke særlig smarte. Det er de derimot i Damm. Hvor mange forfattere som vil følge Bjørn Aagenæs derfra til dit, og om hun her vil være blant dem, gjenstår å se.

Sommerferie?

Det er definitivt sommer i Oslo, og i dag har vi badet og badet og slikket sol og is her, mens det samtidig pønskes ut skumle ting her, og snakkes og synges fint her. Stadig flere melder fra om at de går offline på ferie - selv er jeg definitivt på i juli, her skal arbeides!

Litlive #35

Månedens utgave av Litlive er klar - der skriver Martin Larsen om Maja Lee Langvad, Lilian Munk Rösing om Assia Djebar, René Jean Jensen om Kenneth Koch, og Astrid Fosvold om Jonny Halberg.

Nytt fra arbeidslivet

Følgende melding lå i mailboksen min da jeg kom på jobb i dag:

Nå er det en kaffekopp som har kjørt veldig mange turer opp og ned i
bygget med heisen, blå kopp med en skvett kaffe. kaffen har en lysebrun
farve, antageligvis som følge av melk. vet ikke om det var sukker eller
sukketter i

vktmstr

Hybris på hybridsykkel

Etter en tiårsperiode til fots har jeg blitt sykkelfantast, det er helt sant! Mens jeg sitter her og skriver har jeg egentlig mer lyst til å kaste meg på min oooh så stilige sorte hybridsykkel og suse nedover Torshovdalen med musikk i ørene - faktisk har min store og relativt nyoppdagede forkjærlighet for fart foruroliget meg en smule i det siste.

Og så skjedde det altså, det jeg en stund har fryktet, men ikke helt på den måten jeg har fryktet, heldigvis, for som bysyklist har jeg vært mest opptatt av å passe meg for folk og biler og trikker og busser og barnevogner og bikkjekrek, mens det som bråstanset meg i min forsøksvis kontrollerte ville ferd, var et hull i asfalten. Au.

Dermed var jeg temmelig mørbanket og shaky da jeg møtte opp til avtalt tid på utestedet Ett glass for å ta ikke bare ett, men kanskje to-tre glass, men mirakuløst nok var jeg, bortsett fra skrubbsår på haken og hendene, like hel etter å ha stupt med hodet først over styret. Min fødselsdagsfeirende venn og jeg var enige om at jeg heretter burde bytte ut sykkelhjelmen med en heldekkende motorsykkelhjelm og ikle meg vernedress, så jeg fritt kunne dyrke min lidenskap - som et fryktløst pansret prosjektil kunne jeg rase rundt og skremme både vannet og vettet av alt og alle på min vei.

Litt senere på kvelden ble jeg servert flere historier om sykkelulykker. En hyggelig fyr som skal få lov til å være anonym, betrodde meg at han en gang hadde syklet i beruset tilstand, og fått det for seg at det ville være en god idé å knipse noen fine bilder med det medbragte speilreflekskameraet. Ellers er noe av det jeg husker best fra den gangen jeg fulgte forelesninger i litteraturvitenskap, at en av professorene fortalte en anekdote om Samuel Beckett. Fritt etter hukommelsen: at Beckett en gang skulle ha sagt, eller skrevet, at det perfekte menneske var en person som kunne sykle og lese the Times samtidig, hvilket ville være å regne som en total simultan beherskelse av kropp og ånd.

Sykkelen, dette fremkomstmiddelet som likner et liggende åttetall, det matematiske tegnet for uendelighet, spilte for øvrig en viktig rolle i det forrige århundrets avantgardekunst. Hvor jeg tar det fra? Herfra.

Hjertelige gratulasjoner

til Steinar, i dag!

Bristeferdig

Det var bare å gi seg over til tilfeldighetene med sitrende ubestemthet og åpen frakk. Når hans korpus slik var ute på egen hånd med personligheten som en blå ballong i det indre og sjelens skosåler fintende bak kneskålene, var lykken nær ved å briste.

-- Karin Moe: Blove 1. bok

Skriversken sier

Jeg mistenker det ubegrensede for å være det alminnelige menneskets mål.

-- Karin Moe: Blove 1. bok

Guess who?

Du siger, du er forfatter?

»Ja, men jeg vil være ligeglad, hvis jeg kommer til at lave noget andet. Jeg vil befri mig selv fra den situation, hvor det bliver en smerte ikke at kunne skrive noget. Jeg gider ikke have det problem, og derfor har jeg også været ligeglad med, hvilket medie jeg producerede indenfor«.