Knask eller knep, digg eller deng?

Det er bare å innse det: Halloween er forlengst innført i Norge. Det kan virke som om det er barna som har innført Halloween, men det er vel snarere handelsstanden. Uansett hvem som står bak og hvorfor, så har jeg tilbrakt kvelden sammen med en gjeng med 7-årige heksejenter (blant dem min kjære datter) og en tilhørende gjeng med bare delvis heksete mødre. Jentene løp fra oppgang til oppgang og samlet godterier, mens vi mødrene holdt oss i bakgrunnen og forsøkte å bearbeide det hele... Men vi måtte nok bare innrømme at det var riktig hyggelig, særlig når vi til sist avsluttet med gresskarpai, kaffe og saft, voksne og barn samlet rundt et kjøkkenbord i en leilighet på Torshov.

Helt feil

Gå inn på google -- skriv inn "failure" i søkefeltet -- klikk på "I'm feeling lucky"-knappen -- og voilà!!!

Romandebutant & ikke romandebutant

Olaug Nilssen er ingen romandebutant. Det vet naturligvis Ingunn Økland i Aftenposten også, men noen, desken?, har ikke fått det med seg. Lone Hørslev, derimot, er romandebutant. Uansett står både Få meg på, for faen og Fjerne galakser er kedelige høyt oppe på listen over nyutgitte bøker som jeg ikke må, men vil lese.

A licence to

torture...

Which reminds me: når jeg bare får tid, skal jeg lese mer av og om Giorgio Agamben, mannen bak følgende resonnement:
"President Bush's decision to refer to himself constantly as the "Commander in Chief of the Army" after September 11, 2001, must be considered in the context of this presidential claim to sovereign powers in emergency situations. If, as we have seen, the assumption of this title entails a direct reference to the state of exception, then Bush is attempting to produce a situation in which the emergency becomes the rule, and the very distinction between peace and war (and between foreign and civil war) becomes impossible."

Kritikkseminar 4. november

Nå leser jeg Geir Pollen på harde livet for å forberede meg til dette seminaret.

Pollen skriver for eksempel slik: "Mormor var i hele sin legning et profant menneske, men hun hadde en tilnærmet religiøs tro på at et hvilket som helst livsproblem kunne løses med mat, og så ikke ut til å ta noen notis av sønnens manglende matlyst, sukket bare tungt ut i luften, som om ulykken var hennes, ikke hans, og hvilte et så megetsigende blikk på det som befant seg nærmest henne, at det hensatte meg i den dypeste forlegenhet hver gang det slumpet til å være meg."

Mens man venter på seminaret, eller kanskje snarere hvis man venter på seminaret, eller også dersom man slett ikke gidder å gå på seminaret, nåja, uansett, så kan man for eksempel stikke innom Susanne og lese hennes Morgenbladet-anmeldelse av boken med tittelen Kallemann, som man ellers må ha MB-login for å lese (anmeldelsen, ikke boken, that is). -- Og man kan lese om "kritikkens mulighed" i nyeste nummer av Turbulens.

And now for something completely different

Oslo sentrum akkurat nå. Ja, det ER snø. Brrrr...

Hvalsk hjernevask?

Står det en skummel sekt bak dette, tro?

Anmelderiets små gleder

Hehe. Nå lenker Aftenposten til Litlive!

Ozon

Takk til Kristin, som får meg med på filmer jeg ikke er orientert nok til å få med meg på egen hånd! Jeg må riktignok innrømme at da jeg så denne filmplakaten til Francois Ozons 5 x 2, så tenkte jeg "hjelp, orker jeg en sånn klissete kjærlighetsfilm?!" Velvel ... klissete er ikke akkurat ordet. Nådeløs, snarere. Ikke for sarte sjeler med for mange illusjoner i behold.

Light my fire

I can't get no consentration...

God design?

Selv om jeg godt visste at Aftenposten skulle relansere A-magasinet i dag, trodde jeg at det var reklame som falt ut av avisen da jeg løftet den fra dørmatta, og lot det bli liggende, i det jeg føk avgårde på jobb...

Utopisk kultur?

Disse linjene falt nettopp ut av min anmeldelse av Erling Kittelsens Mottakeren:

Kulturen gis betydning som et mulig møtested, hvor man kan komme forbi konfliktene. Et sted i den nye samlingen skriver Kittelsen endog at ”Et land med kultur / kan ikke krige / eller invaderes”. Hva slags kulturbegrep opererer han så med? Er ”kultur” å forstå som en urealisert utopi? Om ordet ”kultur” viser til den blandingen av kunst og inngrodde folkelige (u)vaner som vi vanligvis tenker på, og som vi tar for gitt at vi har, er det jo en innlysende usann (eller ironisk) påstand at kultur er uforenlig med krig.

....og er litt ubekvem med det jeg endte opp med å skrive til slutt. Sympatisk generøsitet, ja, men naiviteten... Er det sympatisk å være naiv? Hm. Denne ble visst litt for snill, eller snarere for dvask, for ingenting, satt ut av for megen godhet? Urf. Noen ganger får man det rett & slett ikke helt til.

Que?

Hva mener jeg egentlig om denne boken? Hvor mye veier denne katalogen? Har jeg godt av mer kaffe nå? Hvorfor vil ikke denne mannen si hva han heter? Står dette bandet bak årets beste norske plate?

Fight for your opphavsright

Heia Kokkin!

Uinteressert & uinteressant?

Nå som bokhøsten er i gang, tar det gjerne lang tid fra jeg har levert fra meg en anmeldelse, til den står på trykk i avisen. Før helgen hadde jeg hele fire anmeldelser som lå i kø et eller annet sted hos Aftenposten, nå er det bare tre, ettersom anmeldelsen min av Helge Torvunds nye bok Opp i dagen kom på trykk på søndag. Det er den andre boken jeg anmelder av Torvund på under ett år, og det bør nok være den siste av hans bøker jeg anmelder, med mindre han (eller jeg) en eller annen gang i fremtiden gjennomgår en total transformasjon, for jeg mener visst det samme hver gang. Not my cup of tea, rett og slett. Denne min siste Torvund-anmeldelse forholder seg for øvrig indirekte, på et eller annet vis som jeg ikke helt har oversikt over, til Kjetil Røeds artikkel "Tanker om litteraturkritikkens farer" fra mars 2004, hvor han blant annet gjør en kritisk lesning av henholdsvis min og Torvunds anmeldelse av Hildegunn Dales debutbok, Solkant fra 2003. Jeg fikk aldri somlet meg til å svare Kjetil, selv om jeg gjerne skulle ha bidratt til den prinsippielle debatten han forsøkte å dra igang. Jeg er for øvrig helt enig med ham i at jeg argumenterte dårlig, det er ikke en tekst jeg er stolt av (snarere litt beskjemmet), men jeg synes fortsatt ikke Dales bok er spesielt interessant. Og nei, det er ikke noe godt utgangspunkt å være uinteressert, å måtte skrive om noe man opplever som uinteressant. Faktisk er også denne blogposten temmelig uinteressant, men jeg lar den stå, under tvil. Moralen: Hold on to your obsessions!

Selvmordsaktionen

I dag, ja, i dag lanseres Selvmordsaktionen av clausbeck-nielsen.net – hvem som får den der prisen borte i Stockholm, er dermed er ikke dagens viktigste litteratursak according to this blog, for Beretningen om forsøget på at indføre Demokratiet i Irak i året 2004 er intet mindre enn en begivenhet av en bok.

Se her for flere nyheter fra Das Beckværk.

14.10.05:
Anmeldt av Niels Barfoed i Weekendavisen:
»Selvmordsaktionen er en bog, der får én til at begribe, hvorfor der er romankunst til. Og hvad man skal med intellektuelle, der har en gnist af anarkisme tilbage.«

15.10.05:
Anmeldt av Mikkel Bruun Zangenberg i Politiken:
"'Selvmordsaktionen': Den er det bedst mulige forklædt som det værst tænkelige, altså et profetisk og tankeprovokerende blik på en fremtid, hvor demokratiet - om end i en overraskende ikkeeuropæisk udgave - alligevel råder uindskrænket."

"...noget af den bedste politiske kunst, der er blevet udført både hertillands og udenlands i de senere år..."

Nobelgjetteleken

Adonis? Philip Roth? Kapuscinski? Hvem får årets Nobelpris? Malte Persson gjør rede for hovedteoriene og andre viderverdigheter, på Expressens kulturblogg.

Jeg gjetter på Harold Pinter, jeg for min del... (neida, jeg er ikke synsk, jeg bare jukser, dette er en oppdatering, torsdag 13., etter kl. 13 en gang...)

Se også René Jean Jensens oversettelse av Robert Walser, " i anledning af noget aktuelt".

Film fra Sør

Film fra Sør-festivalen er i gang her i Oslo. I går var jeg på Cinemateket og så den desidert søteste og varmeste filmen jeg har sett på lenge, April story av den japanske regissøren Shunji Iwai.

Konsensus cares?

Leserne av denne bloggen vil, alle tre, ha fått med seg at jeg har en tendens til å lese Lars Bukdahls klumme i Weekendavisen, faktisk må jeg innrømme at jeg har opparbeidet en merkelig og muligens lettere urovekkende klumme-avhengighet, og mens andre folk antakelig leser de viktige nyhetene først, kaster jeg meg først over klummen (for et usannsynlig snodig ord, forresten), før jeg sjekker om det finnes andre leseverdigheter i ukens avis. Og det gjør det jo som regel, for eksempel finnes det gjerne minst to tekster til av den samme Bukdahl. Denne uken har han en fin sak om konsensus, eller snarere om "konsensus-paranoia". Som han avslutter slik: "Udskift New York med konsensus i Interpols "New York kills" og syng paranoidt med meg: Konsensus k-i-i-i-lls!" Eh... nå er jeg ingen Interpol-nerd, det skal sies, så det er mye mulig det finnes Interpol-låter jeg ikke har fått med meg. Men refrenget til den låten med tittelen "NYC" som jeg har hørt, lyder da vitterlig New York cares! Eller? Det høres merkelig nok ut med New York, og konsensus cares, ja, det går jo slett ikke. For som klumme-mannen selv sier det: "konsensus giver myrekryb, nej, konsensus er myrekryb."

Morgenbladet, gratis!

Sjarmoffensiv fra Alf van der Hagen & co: "I hele oktober måned vil alle ukens artikler ligge fritt tilgjengelig [på nettet, that is]. Vi håper du vil benytte anledningen til å gjøre deg nærmere kjent med Morgenbladet, avisen som fortsatt øker mest i Norge."

Jadajada, anledningen skal benyttes! I første omgang benytter jeg anledningen til å bringe et sitat fra Karis anmeldelse av Tor Åge Bringsværds "Web", hvor hun skriver om en drøm hun engang hadde:

"I drømmen min måtte jeg kjempe mot zombier som reiste seg opp fra støvet, og de antok stadig mer skremmende formasjoner. Jeg kjempet godt, men for hver gang jeg trodde at jeg kunne gå ut av "spillet", kom jeg bare til et nytt brett, en krets dypere. Etter lang tid befant jeg meg i et øde, askegrått landskap. Foran meg så jeg en steinkiste som jeg forsto var ment for meg. Jeg steg opp i kisten. Jeg skimtet en barnefamilie i horisonten, på vei mot meg; de ville spørre meg til råds, om jeg kjente til noen utvei? Jeg svarte med en stemme som smuldret bort som tørt papir: "Nothing changes, you know," før jeg lukket lokket over meg. Så våknet jeg. Og leste videre i Pudder? Pudder!: "I Norge hadde vi det bedre enn de fleste andre steder […] Først solgte vi olje, så solgte vi gass, og til sist solgte vi vann. Landet ble styrt etter forretningsmessige prinsipper, og det var markedet som bestemte. […] Jeg fortalte om hvordan vi hadde avskaffet partiene (fordi de lignet hverandre, alle sammen)."" -- Kari Løvaas

Ærlig og ekte?

På Grünerløkka i dag: en tigger med et stort, hjemmelaget skilt om halsen, hvor det sto skrevet: "HJELP. JEG TRENGER HEROIN. MEN MANGLER PENGER."

Direkte, ærlig markedsføring, kan man si, og mannen hadde også et svært direkte og åpent blikk. Men det jeg lurer på nå, er om det er en strategi som virker. Kom det penger i kassen?

Et annet nærliggende spørsmål er naturligvis om mannen faktisk var en ekte narkoman, eller om han bare var i sitt eget utdrikningslag.

Til Bergen med det samme?

Nei! Vått og kaldt og breiflabb overalt... Men Audiatur har blitt en super nettside, snart også bok og festival.

Til skogs

Så forlater jeg cyberspace for noen dager, det er en grusom og deilig, mest grusom tanke, å måtte ta til takke med den virkelige virkeligheten langt til skogs et sted, helt avskåret fra enhver virtualitet. Mer dramatisk enn utedo og vann fra bekken og mangel på elektrisk lys og varme er det å være offline, helt og fullstendig. Enda godt det finnes mobiltelefon.